|
Jacob Aall
   Jacob Aall (født 27. juli 1773 i Porsgrunn, død 4. august 1844 på Næs Jernverk) var en norsk magnat, jernverkseier, godseier, politiker, historiker og statsøkonom. Aall var utsending til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og var der medlem av konstitusjonskomiteen og talsmann for unionspartiet. Han skrev et sentralt verk om de politiske hendelsene rundt 1814, basert på egne erfaringer.[7] Ifølge Henrik Wergeland var Aall en «ultraloyal Temporisator», en som søkte å dempe konflikt og finne kompromisser.[8] Aall manglet selvtillit og dristighet, han var for beskjeden til å bli en leder og engstelse for å tale i forsamlinger gjorde at han aldri praktiserte som prest. Hans venn sogneprest Andreas Faye beskrev ham som en åndens aristokrat i et demokratisk element, den personifiserte humanitet.[9] FamilieJacob Aall tilhørte den norske slekten Aall og var sønn av Amborg Wesseltoft og Nicolai Benjamin Aall (1739–98), som var kjøpmann i Porsgrunn og eier av Ulefos Hovedgaard. Jacob Aall var bror av Nils, Jørgen [10] og Benedicte Henrikke Aall gift med Ulrich Fredrich von Cappelen. Stattholder Severin Løvenskiold var deres fetter gjennom hans mor, Benedicte Henriette Løvenskiold født Aall, som var søster av deres far. UtdanningJacob Aall ble student på Nyborg skole i Danmark 1791, og tok teologisk embetseksamen 1795. Etter hjemkomsten til Norge forsøkte han seg som geistlig taler i Slemdal kirke, men han fikk slik mistillit til sine evner at han slo inn på andre studier. 1796 reiste han tilbake til København, hvor han begynte naturvitenskapelige studier. Disse ble fortsatt ved en reise til Tyskland 1797–99. Under reisen bestemte han seg for å bli praktisk bergmann, og utdannet seg derfor hovedsakelig i Freiberg og ved undersøkelse av saksiske og schlesiske gruver. ForretningsdriftI 1799 vendte Aall tilbake til Norge, hvor faren nettopp var død, og kjøpte Nes jernverk i Holt for 170 000 riksdaler. Samme år giftet han seg med Lovise Andrea Stephansen (1779–1825). Han lot en mer rasjonell drift innføre ved jernverket, men ble bragt i en vanskelig stilling ved krigens utbrudd 1807. Han utfoldet imidlertid stor virksomhet ikke bare for å holde sin egen virksomhet gående, men for å holde hungersnøden borte fra befolkningen i stor omkrets. I tillegg til jernverksdrift befattet han seg også med annen forretningsdrift. Bl.a. var Aall en av stifterne av Norges første gjensidige forsikringsselskap, Oxefjordens indbyrdes Assuranceselskab, i 1806.[11] I 1813 deltok han på bankmøtet i Christiania. PolitikkJacob Aalls virksomhet bragte ham i forbindelse med grev Herman Wedel Jarlsberg. I august 1809 ble han innviet av greven i planene om å løsrive Norge fra Danmark og gå inn i en ny forening med Sverige, men han nektet å følge greven i dette. På riksforsamlingen 1814 møtte han som representant for Nedenes amt, og sluttet seg til Wedels parti, selv om han var sterkt knyttet til Danmark av både personlige og økonomiske grunner. På Eidsvoll hadde Aall et pragmatisk syn på spørsmålet om krav til nasjonalitet hos den nye statens embetsmenn:[12]
Høsten 1814 skal Jacob Aall ha fått tilbud om å inntre i den nye regjeringen, men avslo. Derimot møtte han som representant for Nedenes amt på alle Storting til og med 1830 (med unntak av det i 1824), men da han ble valgt i 1839, måtte han unnslå seg av hensyn til helsen. Som stortingsmann gjorde han seg særlig gjeldende i praktiske spørsmål. I alle økonomiske spørsmål rådet han til forsiktig og langsom fremgang uten å overanstrenge landets krefter. Han hadde en vesentlig andel i den nye bergverkslovgivningen, og viet Kongsberg Sølvverk stor interesse. Ifølge Arild Stubhaugs biografi (2014) var ikke Aall en utpreget demokrat; han viste også paternalistiske holdninger. Aall bemerket blant annet at situasjonen i landet ble stadig verre fordi «de Stænder som har den mindste Kultur» hadde størst representasjon. Han mente også fattigdom ofte skyldtes latskap og han forbød sine fabrikkarbeidere å gifte seg før de var 24 år.[8] Mesén og forfatterSom forfatter og mesén utfoldet Jacob Aall en betydelig og flersidig virksomhet. Han oversatte og utga selv Snorre Sturlasons norske kongesagaer (1838–39), og hans hovedverk er Erindringer som Bidrag til Norges Historie 1800-15 (1844–45). Dette hovedverket var hans egen versjon av den historien han selv hadde vært en vesentlig deltaker i, og verket ble en sentral kilde til Norges historie i første del av 1800-tallet (ved siden av Henrik Wergelands publisert to-tre år før). Verket er på tre bind og omkring 1500 sider. Siste bind ble utgitt posthumt av hans venn, folkeminnsamleren Andreas Faye. Aall hadde med sin forfattervirksomhet ambisjoner om å oppdra det norske folk. Han mente også at landets avsidesliggende bygder fortsatt var preget av oldtidens seder og skikker.[8] Aall behandlet dessuten økonomiske spørsmål i mindre arbeider. I sine siste leveår ble Aall stadig mer sykelig. Dette førte til at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv og overlot det meste av arbeidet med bestyrelsen av jernverket til sin sønn. Derimot var han helt til det siste sysselsatt med sine litterære arbeider. Aall var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner. Æresbevisninger og minnesmerkerAall var innehaver av Borgerdådsmedaljen, Dannebrogordenen, Vasaordenen og Nordstjerneordenen. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab. Jacob Aall har lånt sitt navn til Jacob Aalls gate på Majorstua i Oslo og Jacob Aalls vei på Minde i Bergen. På Holt kirkegård ble det i 1914 reist en minnebauta over Aall og Thor Reiersen Lilleholt, til erindring om at de deltok i grunnlovsarbeidet på Eidsvold i 1814. Referanser
Kilder
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
