|
Alv Kjøs
Alv Kjøs (1894–1990) var en norsk politiker, offiser og gårdbruker i Løten i Hedmark. Kjøs var stortingsrepresentant fra 1937 til 1965, formann i Høyres sentralstyre fra 1954 til 1962 og formann i stortingsgruppen (parlamentarisk leder) fra 1956 til 1958. Bakgrunn og yrkeskarriereAlv Kjøs var sønn av gårdbruker og bankkasserer Andreas Kjøs (1855-1946) og Dina Krogstie (1858-1920). Han tok krigsskolen i 1917, og landbruksskole i 1925.[2] Kjøs drev gården Finstad i Løten 1926-1956. Ved siden av virket som gårdbruker gjorde han karriere i det militære, og ble kaptein og kompanisjef i 1934. Han ble major i 1940. I 1946 fikk han obersts grad, og var sjef for Øst-Oppland Infanteriregiment nr. 5 frem til 1954.[2] Under angrepet på Norge i 1940 deltok han slaget ved Dombås, der han ble tatt til fange etter å ha kjørt inn i et tysk bakholdsangrep. Forsvarsminister Birger Ljungberg og flere andre regjeringsmedlemmer var i området og vurderte å forflytte seg nordover, og Kjøs ble sendt i forveien i bil for å rekognosere. Da han kjørte rett inn i en tysk stilling hadde han små sjanser til å gjøre motstand, og ble omgående avvæpnet.[3] I 1942 ble Kjøs internert av tyskerne, og ble satt på Grini. I 1943 ble han overført til fangeleiren Grune i Tyskland, og han satt også senere også i Schildberg og Luckenwalde.[4] Politisk virkeKjøs ble valgt inn i styret i Løiten Høyre i 1927, og var formann 1930-1934. Han satt i kommunestyret fra 1932 til 1945 og i formannskapet i 1935-1940, og var også aktiv på lokalt og regionalt nivå i Norsk Landmandsforbund og Norges Bondelag.[5] Kjøs ble for første gang valgt inn på Stortinget fra Hedmark i 1937. Under nominasjonskampen i 1945 var det store utskiftninger på gang i Høyres stortingsgruppe, da Høyres arbeidsutvalg anbefalte at de åtte stortingsrepresentantene som hadde stemt for suspensjon av kongen under riksrådsforhandlingene ikke burde renomineres. Av denne gruppen var det kun Kjøs som slapp igjennom nåløyet, mye på grunn av hans sterke posisjon i Hedmark og deltagelsen på norsk side under kampene i 1940. Kjøs ble med det én av kun åtte fra den gamle Høyre-gruppen som fikk en ny stortingsperiode i 1945.[6] Kjøs tilhørte agrarfløyen i Høyre, og fikk i stor grad gjennomslag for landbrukspolitikken sin innad i partiet på begynnelsen av 1950-tallet. Kjøs la her Høyre nært opp imot Arbeiderpartiet. Han støttet blant annet Arbeiderparti-initiativet for en omstrukturering og regulering av fiskerinæringen i Finnmark, Troms og Nordland, der staten tok en aktiv rolle i foredlingsindustrien.[7] Kjøs støttet også «forhandlingsøkonomien» i jordbruket, der priser og regler for omsetning av jordbruksprodukter skulle fastsettes i forhandlinger med landsbruksorganisasjonene.[8] C.J. Hambro varslet i 1954 at han ikke tok gjenvalg som partiformann. Sjur Lindebrække var Høyre-ledelsens foretrukne kandidat til å overta vervet, men da han ikke ønsket å stille gikk tilbudet til Kjøs, etter at han ble overtalt av Bernt Ingvaldsen til å stille.[9] Som formann fortsatte han Høyres landbrukspolitiske engasjement, og Kjøs satset på å bygge opp partiorganisasjonen i distriktene etter det svake kommunevalgresultatet i 1955.[10] Etter stortingsvalget 1957 var det en langt yngre Høyre-gruppe på Stortinget, og mange av de nye i gruppen ønsket å erstatte Kjøs med John Lyng som parlamentarisk leder. Mange anså Kjøs som en svak leder, noe som kan illustreres med at da en sak om skattelette for Borregaard var oppe til endelig votering i Stortinget valgte alle Høyre-representanter unntatt én å bryte med Kjøs og stemme imot. Også de andre borgerlige fant han vanskelig å samarbeide med, og Per Borten uttalte at å forhandle med Kjøs «var nesten umulig – [Kjøs og generalsekretær Ursin] hadde ikke engang evnen til å gjøre klart for seg selv hva de egentlig ønsket og langt mindre for andre.» Kjøs kom til å fortsette som parlamentarisk leder med Lyng som nestleder, med perioden ble preget av spenninger mellom «Kjøs-fløyen» og «Lyng-fløyen».[11] Høyres landsmøte 1958 ble dramatisk. Det var på forhånd ventet at Kjøs ville gå av, men misforståelser i valgkomiteen gjorde at en splittet komité enstemmig gikk inn for gjenvalg.[12] Dette skapte store reaksjoner innad i partiet, og Lyng ble forslått som ny formann etter et benkeforslag av Jo Benkow. Lyng selv oppfordret alle til å stemme på Kjøs, som likevel kun vant 217-137. Etter avtale mellom formannkandidatene gikk så Kjøs til side som parlamentarisk leder til fordel for Lyng.[13] Generasjonskiftet i Høyre kom i 1962. Det var flere tydelige opposisjonsgrupper inndad i partiet gjennom Minerva- og Libertas-kretsene, og motsetningene mellom sentralstyret og Kjøs på den ene siden og stortingsgruppen og Lyng på den andre siden hadde ikke stilnet. Med en partiprofil i endring valgte Kjøs ikke å stille til gjenvalg, og ble erstattet av Lindebrække.[14] Kjøs fortsatte i Høyres gruppestyre frem til han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 1965. Ved siden av vervene i utenrikskomiteen og miltærkomiteen var han Stortingets visepresident 1961-1965. Han var også odelstingspresident i stortingsperioden 1958-1961 samt midlertidig president i to kortere perioder i 1954 og 1955.[2] UtmerkelserKjøs ble i 1953 utnevnt til ridder av 1. klasse St. Olavs Orden og ble i 1964 forfremmet til kommandør med stjerne. Han mottok Krigsmedaljen og Deltagermedaljen.[2] Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
