FIFAs beslutning om å arrangere mesterskapet i Frankrike skapte store protester i Sør-Amerika, der man trodde at arrangementet skulle foregå annen hver gang i Europa og Sør-Amerika. Som en følge av dette deltok verken Uruguay eller Argentina i mesterskapet.
For første gang var vertsnasjonen og tittelforsvarerne (Italia) automatisk kvalifisert, og 15 nasjoner deltok. Østerrike var kvalifisert, men trakk seg da de på grunn av Anschluss var blitt en del av Tyskland, så Sverige gikk automatisk til kvartfinalen. I fem av de sju kampene i første runde måtte man ty til ekstraomganger for å få en avgjørelse, og i to av oppgjørene trengte man omkamp. I omkampene vant Sveits 4–2 over Tyskland, mens Cuba avanserte til neste runde på Romanias bekostning.
Norge deltok for første gang i et verdensmesterskap, men ble slått ut i første runde av Italia. Kampen endte 2–1 etter ekstraomganger. Arne Brustad scoret det norske målet, og scoret et mål til like før slutten av ordinær tid, men dette målet ble annullert for offside – en dommeravgjørelse som i ettertid ble svært omdiskutert. Kampen ble en reprise på oppgjøret mellom lagene to år tidligere i semifinalen under Sommer-OL 1936, der også Brunstad scoret det norske utligningsmålet og Italias vinnermål til 2–1 kom tidlig i første ekstraomgang. Italia har senere vunnet over Norge i USA i 1994 og i Frankrike i 1998, og er til nå det eneste landet som har slått Norge i et VM-sluttspill.
Sverige, som kom direkte til kvartfinalen, vant hele 8–0 over Cuba. Vertsnasjonen Frankrike ble slått av Italia, og Sveits røk ut for Ungarn. Tsjekkoslovakia holdt Brasil til uavgjort, men i omkampen vant Brasil 2–1.
I semifinalene vant Ungarn overbevisende 5-1 over Sverige, mens Italia slo Brasil i det første av mange spennende VM-oppgjør mellom disse nasjonene.
Finalen ble spilt på Stade Colombes i Paris. Italia tok tidlig ledelsen, men Ungarn utlignet i løpet av to minutter. Ved pause ledet Italia 3–1, og vant til slutt 4–2. Italia ble det første laget som forsvarte VM-tittelen.
