Gullfisk (trikk)

Gullfisk var kallenavnet på trikkene i seriene Type B og Type E i Oslo. Navnet oppsto på grunn av en spesiell strømlinjeformet utforming med en slags «hale». Trikkene ble bygget av lettmetall (aluminium) på Strømmens Værksted i Skedsmo og ved Skabo jernbanevognfabrik i Oslo mellom 1937 og 1939. Norge var i denne perioden langt fremme når det gjaldt utviklingen av lettmetallkonstruksjoner. I samme periode ble det bygget busser og jernbanemateriell av aluminium.

I alt ble det bygget 46 vogner. Prototypvognene hadde ulike tekniske og bremseteniske leverandører og løsninger.

• Prototypvognene 158 og 159 med elektrisk utstyr fra Vickers og trykkluftbremser
• Prototypvogn 160 med elektrisk utstyr fra Siemens; mekanisk håndbrems
• Prototypvognene 161 og 162, med halvautomatisk sjalting
• Prototypvogn 163, med monomotorer og gummiavfjæring, og mekanisk håndbrems. Monomotorer var en løsning som var langt forut for sin tid og som ikke slo igjennom før flere tiår senere.

• 20 vogner beregnet for bytrafikk, 164–183, senere kalt E-vogner; mekanisk håndbrems.

• 20 vogner beregnet for forstadsbanetrafikk, 184–203, kalt B-vogner. Trykkluftbremser og forberedt for fremtidig togkjøring.

Type B ble fra leveringen av brukt på forstadsbanene til Kolsås og Oppsal, mens Type E var ment som rene byvogner.^[1] Fordi gullfiskene var bredere enn tidligere vogntyper kunne de de første årene bare brukes på de linjene der skinnegangen var flyttet ut i bredden for å gi plass til at brede vogner kunne møtes. Prototypvognene var fra først av å se på Kjelsåsbanen. Senere ble alle overført til bruk på forstadsbanene, Lilleakerbanen, Østensjøbanen og fra og med 1974 også Ekebergbanen. Unntaket var 163, som ble utrangert allerede på 1950-tallet.

I årenes løp gjennomgikk vognene en del moderniseringer, blant annet fikk de fjernlyskaster i fronten med henblikk på forstadsbanekjøring, og «dødmannsbrems». På 1970-tallet ble de ombygget til enmannsbetjening, det vil si uten egen konduktør. I 1974 var alle Gullfiskene blitt enmannsbetjent.

B-vognene var allerede fra leveringen av forberedt for å kunne togkjøres, med to vogner koplet i multippel; "B-tog". Dette ble iverksatt for fullt fra midt på 1950-tallet i takt med økende trafikk på Lilleaker–Østensjøbanen. Togkjøringen opphørte da vognene ble enmannsbetjente.

De var de første trikkene i Oslo av aluminium, og var de første lette boggivognene i gatetrafikk. Frem til 1964 var de også raskere enn noen annen trikk eller forstadsbane i Norge.^[2]

En Gullfisk-trikk var involvert i trikkebrannen i Strømsveien i 1958, der fem personer omkom.

De siste Gullfiskene ble tatt ut av bruk i 1985.

• Prototyp 163
• E1 166
• E1 170 (utstilt på Sporveismuseet i Oslo)
• E1 183
• B1 185 (bevart som arbeidsvogn 298 i Nordingrå i Sverige)
• B1 196
• B1 198 (ombygget til 1067 mm sporvidde og bevart av en privatperson i Kochi i Japan)
• B1 199

• (en) Gullfisk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons