|
World’s Columbian Exposition World's Columbian Exposition, også kjent som Verdensutstillingen i Chicago 1893, var en verdensutstilling arrangert i Chicago i 1893 for å feire 400-årsjubileet for Christofer Columbus' oppdagelse av Amerika. Det meste av utstillingen ble utformet av Daniel Burnham og norskamerikanerne Joachim Gotsche Giæver (teknisk nestleder og sjefingeniør) og Frederick Law Olmsted som en prototype på hvordan de syntes en by skulle planlegges.[1] Det ble brukt beaux-arts-prinsipper i utformingen, og den var spesielt inspirert av klassisk europeisk arkitektur. Utstillingen dekket et areal på 2,4 km² med nesten 200 nye bygninger, kanaler og laguner. 46 land deltok, og over 27 millioner mennesker besøkte utstillingen, noe som var rekord for verdensutstillinger. Dette ble sett på som et symbol på den stigende amerikanske selvbevisstheten. Åpningsseremonien ble avholdt i 1892, men utstillingen først åpnet for publikum 1. mai 1893, og varte til 30. oktober samme år. Utover å feire 400-årsjubileet for Columbus' ankomst til den nye verden, skulle utstillingen også markere at Chicago hadde lyktes i å gjenoppstå efter den store bybrannen som i 1871 hadde lagt store deler av byen i ruiner. PremiererDisse ting ble vist for første gang under utstillingen:
Severdigheter (utvalg)PariserhjuletUtstillingen i Chicago var den første med en fornøyelsespark adskilt fra utstillingshallene. I området fant man forskjellige forlystelser, blant dem verdens første pariserhjul, bygget av George Ferris.[1] Hjulet var 80 meter høyt med 36 gondoler, hver med plass til 60 personer. I en av gondolene satt et mindre orkester som spilte når hjulet kjørte. Levende bilderDen britiske fotografen Eadweard Muybridge gav en rekke forelesninger om dyrs bevegelser i den zoopraxografiske hall som var bygget til formålet. Her brukte Muybridge sitt zoopraxiskop til å vise levende bilder av dyrs bevegelser for et betalende publikum. Hallen var verdens første kommersielle kino. Norges bidragNorge deltok med paviljong kalt Thamspaviljongen eller The Norway Building, som var en kopi av en 1200-talls stavkirke. Kopien var tegnet av arkitekt Wilhelm Hansteen, ble bygget på Orkanger etter ferdighusmetoden, deretter demontert og fraktet til Chicago, for så å bli satt opp igjen på utstillingsområdet. Etter utstillingen ble kirken flyttet til et friluftsmuseum i Little Norway, Wisconsin. Museet ble nedlagt i 2012, og stavkirken kjøpt tilbake til Orkanger med midler fra Orkdal kommune og private donasjoner. Stavkirken ble demontert i 2015 i «Prosjekt Heimatt», og i 2017 satt opp igjen på Orkanger hvor den ble bygget.[2] Bygningen skal være den eneste gjenværende paviljongen fra verdensutstillingen. Norge bidro dessuten ved å sende skipet «Viking», en kopi av Gokstadskipet. Det ble bygget i Norge og seilt over Atlanterhavet med en besetning på 12 mann, ledet av Magnus Andersen. Skipet ble i 1919 flyttet til Lincoln Park Zoo, hvor det stod inntil det ble flyttet til Good Templar Park i Geneva i 1996. Også den norske kunstneren Mimi Falsen hadde et maleri med på utstillingen.[3] Spanias bidragSpania bidro med tre store skip som var kopier av Christoffer Columbus' skip «Santa Maria», «Pinta» og «Nina». Den hvite byen (The White City) «Den hvite byen» (The White City) var en samling bygninger som ble oppført til utstillingen, og ment som permanente bygninger. De hadde elektrisk belysning og var oppført i stucco som gav dem et hvitt og skinnende utseende, og bidro til navnet. Den hvite byen brant ned like etter at utstillingen var over. Referanser
Eksterne lenker
|
