|
Vangelis
Evangelos Odysseas Papathanassiou (gresk Ευάγγελος Οδυσσέας Παπαθανασίου; født 29. mars 1943, død 17. mai 2022), kjent under artistnavnet Vangelis (gresk Βαγγέλης), var en gresk musiker og komponist. Vangelis var en forgrunnsfigur innen elektronisk musikk, i likhet med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, og en vellykket komponist innen filmmusikk. Blant hans mest kjente verk er kjenningsmelodien fra Ildvognene, 1492: Conquest of Paradise, der tittelsporet «Conquest of Paradise» ble særlig kjent, og musikken til Blade Runner. HistorieTidlig karriereEvangelos Papathanassiou begynte som svært ung å spille og komponere, og som seksåring fikk han opplæring på en musikkskole. Han lærte seg aldri noter, og spilte etter hukommelse mens han lot som om han spilte notene lærerne ba ham spille.[16] Som 14-åring fikk Papthanassiou et elektrisk orgel, og han ble med i den første store greske pop-bandet, Forminx. Musikken var typisk for moderne musikk på sekstitallet. Det var under Forminx at Papathanassiou skaffet seg artistnavnet «Vangelis». Da Hellas' regjering ble styrtet i et militærkupp, flyttet Papathanassiou til Paris der han dannet bandet Aphrodite's Child med Demis Roussos og Loukas Sideras i 1968. Bandet helte mer i retningen progressiv rock, og fikk en hit med «Rain and tears», en omarbeidet versjon av Pachelbels Kanon i D-moll. Gruppen ga ut til sammen tre album, og opptrådte live i mesteparten av Europa, om enn uten Vangelis, som ble igjen for å skrive filmmusikk til flimen Sex Power. Etter dobbelt-LP-en 666 ble bandet oppløst. Vangelis valgte å satse på en solo-karriere og å komponere filmmusikk. Soloartist (1972–1979)Med «Sex Power» hadde Vangelis allerede noe erfaring som soloartist, men han samarbeidet også med andre. I 1971 ble noen jam sessions med ham og franske jazzmusikere tatt opp, og de ble gitt ut under navnene «Hypothesis» og «The Dragon» (i Tyskland slått sammen som «Portrait»), uten artistenes godkjennelse. Vangelis fikk stoppet platene. Året etter ga han ut Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit («Sørg for at drømmene dine varer lenger enn natten»), inspirert av studentopptøyene i Paris i mai 1968. Albumet har to femten minutter lange spor, og ble bare gitt ut i Hellas og Frankrike. Det første kommersielle albumet Vangelis ga ut var Earth i 1973. Albumet har en relativt kontemporær pop/rock-åpning med sangen «Come on». Det er sterkt progressivt, og har klare New Age-tilknytninger. Samme år ble filmmusikken til en naturfilmserie Vangelis hadde komponert til i 1970 gitt ut med navnet L'Acopalypse des animaux («Dyrenes apokalypse»). Albumet gjorde Jon Anderson oppmerksom på Vangelis, og han ble vurdert som ny keyboard-spiller etter at Rick Wakeman trakk seg fra bandet Yes. Vangelis ble med en stund, men takket så nei. Istedenfor begynte han å samarbeide med Anderson om et prosjekt som ble hetende Jon & Vangelis. I 1975 ga Vangelis ut albumet Heaven and Hell, som besto av to hoveddeler. Albumet gjorde suksess delvis fordi et av sporene ble brukt i TV-serien Cosmos. Det nådde en 31.-plass på den engelske albumlisten i januar 1976. Det inneholdt også sporet «So Long Ago, So Clear» med Jon Anderson på vokal, det første utgitte samarbeidet mellom de to. Vangelis ga ut flere album på 1970-tallet, både studioalbum og filmmusikk. Han samarbeidet i 1979 for tredje gang med regissør Frédéric Rossif, regissøren bak dokumentarfilmene som L'Apocalypse des animaux er basert på. Albumet som ble resultatet av samarbeidet, Opera Sauvage, ble populært, og ga Vangelis oppmerksomhet både direkte og indirekte (et av sporene ble brukt til reklame, et annet ble brukt i Brennpunkt Djakarta). Kommersielt gjennombrudd som filmmusiker (1980–1992)I 1980 utkom Short Stories. Det var det første hele albumet med Jon & Vangelis. Det ble populært i Storbritannia, men hadde ingen suksess i USA. Samme år ga Vangelis ut albumet See You Later, album som brøt med den melodiøse stilen Vangelis stort sett hadde holdt seg til tidligere (unntaket er den eksperimentelle Beauborg). Vangelis ble imidlertid svært kjent i 1981, da han bidro til filmmusikken til Ildvognene, og sporet «Titles», som gjerne kalles «Chariots of Fire» etter originaltittelen, er blant de mest kjente spor innen filmmusikk. Til tross for at musikken til Vangelis er forskjellig fra den mer klassiske musikken til resten av sporet, ble den en suksess, og kom på toppen av Billboard-listen i USA. Sporet er også brukt en lang rekke ganger, ofte i komisk øyemed, og ofte for å symbolisere et kappløp i sakte film. Samme år ga Jon & Vangelis ut The Friends of Mr. Cairo, et album dedikert til eldre filmer fra 30- og 40-tallet. Tittelen henspiller til Malteserfalken og Peter Lorres karakter i den, mens det også refereres til James Cagney og The Thief of Bagdad. Albumet fikk to hits, «I'll Find my Way Home» og «State of Independence», den sistnevnte ble en større hit med Donna Summer. Etter suksessen med Ildvognene fikk Vangelis et nytt oppdrag, filmmusikken til den dystopiske filmen Blade Runner. Filmmusikken spilte en stor rolle i å underbygge det dystre aspektet ved en fremtidig storby. Filmmusikken ble populær, men Vangelis nektet for at hans materiale skulle utgis. Albumet kom først ut i 1994. Han fortsatte imidlertid med filmmusikk i 1982 (Missing – Savnet), 1983 (Nankyoku Monogatari, ellers kjent under den engelske tittelen «Antartica») og 1984 (Mytteriet på Bounty). Antartica ble utgitt som et eget album, mens musikken til de to andre kun er å finne på samlealbumet Themes (1989). Samtidig utviklet Vangelis seg som musiker, og han ga ut tre album som i utgangspunktet ikke er knyttet til hverandre, men som ofte sees på som en trilogi, Soil Festivities (1984), Mask (1985) og Invisible Connections (1985). De tre albumene er svært forskjellige. Soil Festivities er forholdsvis minimalistisk arrangert, om enn klart synthbasert. Mask er tyngre, og bruker kor og orkester. De to regnes, sammen med Heaven and Hell, blant Vangelis betydelige klassiske verk. Mask var hans siste album for Polydor Records. Invisible Connections ble utgitt på hovedselskapet Deutsche Grammophon, og er blant få album som ikke regnes som klassiske som er gitt ut på dette selskapet. Musikken er elektronisk, avant-garde og vanskelig tilgjengelig, med uklare rytmer og uklar melodi.[17] Etter de tre tyngre albumene samarbeidet Vangelis med operasangerinnen Irene Papas om greske påskesanger på albumet Rhapsodies og Milva. I 1979 ga Vangelis og Papas ut albumet Odes. Vangelis ble mer tilgjengelig i siste halvdel av 1980-tallet. Han ga ut det melodiøse og mer typisk synth-pregede Direct i 1988. Albumet hadde også korte spor som var uavhengige av hverandre. Han fulgte opp med The City i 1990. Mens The City var mer et konseptalbum, hadde den også trekk som minnet om Direct idet det besto av korte spor og musikken var langt mer tilgjengelig enn tidligere. I 1991 ga Jon & Vangelis sitt siste samarbeidsalbum, Page of Life. Året etter hadde Vangelis sitt neste store filmmusikkprosjekt da han skulle skrive filmmusikken til Ridley Scotts 1492: Erobringen av Paradis. Filmen ble ingen større suksess, imidlertid brukte den tyske bokseren Henry Maske tittelsporet «Conquest of Paradise» mye, og det økte populariteten til filmmusikken. Det ble en hit i flere land. Senere tid (1993–2022)Vangelis utga flere album, både studioalbum og filmmusikk. Muligens inspirert av suksessen med 1492, holdt han seg til storslått musikk med kor og gjerne orkester i tillegg til synth. Det første albumet etter 1492 var en nyinnspilling av Blade Runner. Deretter fulgte Voices som hadde gjesteopptredener av tre sangere, noe som var uvanlig for Vangelis. Han hadde riktignok samarbeidet med sangere før, for eksempel Irene Papas og Jon Anderson, men her var artistene med kun på enkelte sanger. De tre artistene var Stina Nordenstam, Caroline Lavelle og Paul Young. Vangelis fulgte i 1996 opp med Oceanic, som var mindre pompøs og mer sammenhengende. Den mer lett tilgjengelige musikken var mindre populær blant tidligere fans, men slo an hos yngre. I 1998 kom El Greco, som var en popularisering av Foros Timis Ston Greco, et album fra 1995 i begrenset opplag. 1998-utgaven hadde samtlige spor fra 1995, og i tillegg tre til. Montserrat Caballé og den greske operatenoren Konstantinos Paliatsaras bidro på hvert sitt spor. Musikken ble gjerne sett på som bysantinsk i stil, med innslag av synth. Det neste studioalbumet var Mythodea, som kom i 2001. Vangelis skrev dette albumet til ære for NASA, og den fullstendige tittelen var Mythodea — Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey. Det var opprinnelig en konsert fra 1993, men opptaket ble gjort i 2001, med Kathleen Battle og Jessye Norman blant musikerne som stilte opp. Vangelis komponerte også hymnen til VM i fotball 2002, og filmmusikken til Alexander (2004). DødVangelis døde den 17. mai 2022, i en alder av 79 år, på et sykehus i Frankrike der han fikk behandling for covid-19.[18] DiskografiAlbumene «Hypothesis» og «The Dragon» er ikke inkludert. Filmmusikk eller annen musikk Vangelis bidro med, men ikke ga ut, er heller ikke med. Album
Filmmusikk
Begrensede utgaver
Samlealbum
Promo-album
EP-er og singler
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
