Tranmaling

Tranmaling har i århundrer blitt brukt langs norskekysten til utvendig maling av husvegger. Malingen ble produsert lokalt, ofte av huseieren selv. Tran ble skaffet til veie fra lokale fiskerier; torsk, brosme og sei nevnes. Tran ble blandet med fargestoff, vanligvis rød jordfarge (rød erde), og påført veggene. Fargepigment var handelsvare, men kunne også utvinnes lokalt. Også fabrikker produserte maling på basis av tran fra fiskeriene langs kysten.

Eldste skriftlige kilde som forteller at tran ble brukt til maling er fra 1825, da ei bru over elva Rauma skulle fornyes.^[1] Bygningene på Hemnes prestegård ble i 1834 malt med tranmaling. Det brukes da et lokalt fargestoff som kalles rødsand, og dette soldes og males på håndkvern før det blandes med tran.^[2]

Et problem ved bruk av tranmaling var malingens tørketid. Et råd som gjentas i litteratur fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet er at bjørkeaske kan tilsettes malingen for å forkorte tørketiden.^[1]

Tranmaling lages enten av rå-tran eller fløyt-tran eller av varmebehandlet tran.^[1]

"De fleste som bodde langskysten lagde tran sjøl, og transtampen var fast inventar i ethvert naust. Man kastet bare leveren i en stamp og lot den ligge der. mens oksygen og solvarme påvirkey leverinnholdet og fikk igangen gjæringsprosess. Fløyttran, også lyse, fløt opp mens leveren gikk i oppløsning og sank til bunns. Bunnrestene, kalt grakse, ble også benyttet til for eksempel å smøre lunnene med slik at båten gled lett. Ordet "lyse" er bokstavelig talt koblet sammen med tran tidlig ble brukt til lampeolje. Tran har hatt mange virkeområder." sitat fra Lill Kain Elvestad: Tranmaling - på tide med en renessanse ^[3]