|
Tran  Tran er en olje som utvinnes av fiskelever, og er rik på vitamin A, vitamin D og umettede fettsyrer, en av få naturlige kilder til vitamin D i norsk kosthold. Tran har også en høy konsentrasjon av omega-3 fettsyrer, som sies å ha gunstig helseeffekt på blant annet hjerte og kretsløp, ledd og hud.[1][2] Fokuseringen på omega-3 fettsyrer som kosttilskudd har økt etterspørselen etter tran de siste årene. En NTNU-studie fra 2007 har imidlertid påvist at regelmessig inntak av tran fordoblet risikoen for utvikling av osteoporose og påfølgende beinbrudd.[3] Siden 2001 er A-vitamin-innholdet i tran blitt redusert med 75 % i håp om å unngå denne bieffekten.[4]  RåstoffetTradisjonelt er det leveren fra ulike arter av torskefisk som utnyttes til tran, og den produseres både i tradisjonelle trandamperier og ved industriell produksjon. Historisk har tran vært et biprodukt fra tørrfiskproduksjonen, og trandamperier har vært vanlige i fiskeværene på kysten. Opprinnelig ble tran framstilt ved at store kar ble fylt med torskelever og satt ut i sola. Når leveren råtnet, fløt tranen opp til overflaten. Tranen i det øverste laget var gul og hadde en mild smak, men resten var brunaktig, med vond lukt og smak.[5] På 1800-tallet ble brugdefiske drevet bare på grunn av leveren som gikk til tranproduksjon.  HistorikkHistorisk har tran vært en viktig fettressurs med bred anvendelse. Tran ble brukt som brensel i tranlamper («kole»),[6][7] og som lærimpregnering. Mange i fiskeridistriktene produserte sin egen maling basert på hjemmelaget tran. Mange malingfabrikker var faktisk lokalisert nær fiskeridistriktene fordi tran var deres viktigste råstoff, dette gjelder for eksempel fabrikkene Grip og Gjøco, begge på Nordmøre. I 1854 innførte apotekeren Peter Möller en ny, revolusjonerende metode for tranproduksjon. Trandampingsmetoden gikk ut på at torskeleveren ble varmet opp ved hjelp av damp. Rundt 50 % av fettet i leveren ble utnyttet til medisintran, resten gikk til andre formål, som belysningsolje og fôrtilskudd. Trandamperiene produserer råtran som renses i fem omganger før tranen tappes på flasker. I dag produseres tran også ved sentrifugering av torskeleveren, med eller uten oppvarming, og nesten alt leverfettet utnyttes til tran.[5] Tranloven av 26. juni 1929 nedla forbud mot å blande norsk tran med utenlandsk. Dette ramte særlig tran importert fra Island, der traneksporten overveiende gikk via Norge, ble raffinert og blandet med norsk tran, og kom på verdensmarkedet i denne blandingen presentert som «norsk». Blandingen var svært rik på vitaminer, og derfor etterspurt og anerkjent. Følgen av forbudet var at Island selv måtte markedsføre tranen sin og fikk solgt ut hele sin produksjon til høyere pris enn den norske som ble regnet som mindre næringsrik. I tilknytning til tranloven ble også den øvrige norske transitthandelen med Island ødelagt. Tap av frakter, av inntekt på raffineringen og assuranse, påførte norsk næringsliv et svært følbart tap på flere millioner mellomkrigs-kroner årlig. Da verdensforbruket av medisintran steg betraktelig på 1930-tallet, dreide det seg også om tap av ekspansjonsmuligheter.[8] HelseHelsedirektoratet anbefaler tran hver dag året rundt på grunn av vitamin D-innholdet.[9] Inntak av tran i dagI 2009 ble det solgt 1,6 millioner flasker med tran, noe som tilsvarer 130 millioner i salg i salgsenheter i Norge.[10] RisikoDet advares mot inntak av tran og andre kilder til omega-3 i kombinasjon med legemiddelet Marevan.[11] Referanser
Eksterne lenker
|
