|
Tigging        Tigging, også kalt tiggeri eller betleri, er å be tilfeldige personer om ensidige gaver, donasjoner eller almisser i form av penger, mat eller andre bidrag som særlig går til livsopphold eller til gode formål. Tigging foregår først og fremst i samfunn der det ikke er et offentlig fattigvesen eller gis tilstrekkelig offentlig sosialhjelp. Mens noen samfunn forsøker å løse fattigdomsproblemet ved å godta tigging og oppfordre til frivillige barmhjertighetsgaver, er tigging forbudt i en del land. TiggereTiggere er vanligvis fattige og nødlidende mennesker som trenger materiell hjelp til seg og familien. Ikke sjelden er de arbeidsløse, bostedsløse, rusmiddelavhengige, syke eller invalide som er ute av stand til å tjene nok penger på annen måte. Barn som tigger, kan være foreldreløse eller gatebarn. Tiggere kan også være arbeidsføre fattigfolk som er organisert i små eller store grupper innenfor visse områder. Det kan dessuten være tiggermunker (mendikanter) som bønnfaller om almisser, veldedige donasjoner og kollekter, eller innsamlere som ber om støtte til ideelle, samfunnsnyttige formål av humanitær, kulturell eller religiøs art. Tiggere oppholder seg vanligvis på folksomme, offentlige steder, for eksempel i travle gater, på markeder, ved jernbanestasjoner eller utenfor helligdommer. De kan også være omstreifere som går fra hus til hus og tigger på dørene eller ta forefallende løsarbeid. Tigging foregår stilltiende eller uttrykkelig, ofte ved hjelp av et håndskrevet skilt der en ber om hjelp og en skål, kopp, innsamlingsbøsse eller tilsvarende til å samle pengene i. Tiggere kan i tillegg opptre som gatemusikanter eller selge verdiløse småting. EksemplerBildene viser historiske eksempler på ulike tiggere.
HistorieBetegnelserOrdet «tigge» kommer fra norrønt þiggja som betyr 'få, ta imot'.[1] Betleri var den danske og norske betegnelsen for straffbar, sjenerende tigging.[2] Tigging kunne også kalles trygleri.[3][4] Tiggere kan dessuten kalles betlere, stavkar(l)er og stoddere i eldre norsk. Tigging i NorgeI middelalderen var det akseptert at fattigfolk i Norge kunne opprettholde livet ved tigging i byene eller ved å streife om på landsbygda. Arbeidsføre tiggere var likevel ikke godtatt på linje med andre.[5] «Tiggerplagen» blant foreldreløse og fattige barn i norske byer kunne på 1600- og 1700-tallet dempes ved at tiggergang ble regulert og organisert av barnehjem som dermed skaffet seg inntekter.[6] Etter hvert som det offentlige fattigvesenet omfattet flere grupper på 1700- og 1800-tallet, ble adgangen til lovlig tigging gradvis begrenset. Ifølge løsgjengerloven av 31. mai 1900 ble tigging på offentlig sted forbudt i Norge.[7][8] Loven trådte i kraft fra 1. august 1907.[2] Løsgjengerloven ble opphevet i 2006. Fra 1. juli dette året ble det tillatt med tigging som ikke er plagsom. Hovedbegrunnelsen for å oppheve forbudet mot betleri var at samfunnet bør bruke sosialpolitikk og ikke strafferett for å unngå at personer skal tigge.[8] I 2007, det samme året Romania ble en del av EU, så Norge en økning av rumenske migranter til Norge. Mange av disse menneskene kom fra en svœrt fattig del av den rumenske befolkningen, hvorav mange var av Romani bakgrunn. Disse menneskene kom til Norge for å finne arbeid. De av dem som ikke klarte å skaffe arbeid sto mellom å reise tilbake til Romania eller bli i Norge og skaffe penger til livets opphold gjennom tigging og annet uformelt gatearbeid. Etterhvert, i 2012 kom magasinet Folk er Folk, et magasin flere av disse migrantene nå selger i Oslos gater.[9] Salg av gatemagasiner har vært en måte å gi hjemløse, personer med rusproblemer og andre mennesker «på gata» mulighet til å skaffe penger uten å måtte ty til tigging, tyverier eller andre vinningsforbrytelser. Religiøst betinget tiggingTigging kan også være del av religiøs praksis. Det er for eksempel flere religioner som foreskriver de rettroende å gi almisser og tidender til tiggere som en måte å hjelpe fattige i samfunnet på. Fram til 1200-tallet ble det dessuten etablert tiggermunkeordener (mendikantordener) som skulle leve av almisser.[10] De finnes fortsatt i flere katolske land.[10] Religiøst motivert tigging, og plikt til å gi, er også utbredt i buddhismen, hinduismen og islam.[10] Bhikshu er i indisk religion en omvandrende asket som lever av almisser. Tigging i kunst og kultur Tigging er kjent fra de fleste tider og samfunn og er kommentert og skildret i en rekke fortellinger, kunstverk og andre kulturuttrykk. Eksempler er den satiriske engelske Tiggeroperaen fra 1700-tallet, skillingsvisa Tiggerpiken og Dan Anderssons Tiggeren fra Luossa. Tigging forekommer også i folkelige tradisjoner som å gå julebukk, opptre som påskekjerring, bedrive raslen under fastelavn eller tigge om godteri når det er halloween. Referanser
Se ogsåEksterne lenker
|
