Den sovjetiske forfatterforeningen (1976–)[8] Belarusian PEN Centre (1989–) Koordineringsrådet for maktoverføringen Second convocation of the Coordination Council
Utmerkelser
24 oppføringer
Herder-prisen (1999)[14] De tyske bokhandlernes fredspris (2013) (taler: Karl Schlögel)[15][16] Ærestegnets orden[14] Lenin Komsomol-prisen (1986)[5][6][14] Litteraturprisen for Sentral-Europa (2011)[17] Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris til minne om Nikolaj Ostrovskij (1984)[14] Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris på vegne av Konstantin Fedin (1985)[14] Tucholskyprisen (1996)[18][14] Andrej Sinjavskij-prisen[14] Triumf-prisen[14] Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (1998)[14] Den politiske bok-prisen (1998)[14] Oxfam Novib/PEN Award (2007)[19] Ryszard Kapuściński-prisen for litterær reportasje (2011) (for verk: Krigen har intet kvinnelig ansikt, Second-Hand Time)[20][21] Nobelprisen i litteratur (2015) (neste: Bob Dylan, taler: Sara Danius, forrige: Patrick Modiano)[22][23][24] Offiser av Ordre des Arts et des Lettres (2014) Prix Médicis essai (2013) (for verk: Second-Hand Time)[25] Den demokratiske republikk Belarus’ 100 årsmedalje Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (2021)[26] Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2021)[27][28] Anna Politkovskaja-prisen (2018) Æresdoktor ved Universitetet i Genève (2017)[29] Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (2022)[30] DAAD Scholarship (2015)[31]
Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (russisk: Светла́на Алекса́ндровна Алексие́вич; belarusisk: Святлана Аляксандраўна Алексіевіч – Svjatlana Aljaksandrawna Aljeksijevitsj; født 31. mai1948 i Stanyslaviv i Sovjetunionen, dagens Ivano-Frankivsk i Ukraina[32]) er en belarusisk journalist og forfatter som skriver på russisk. I 2015 mottok hun Nobelprisen i litteratur«för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid».[33][34][35] Hun er den første belaruseren som har vunnet en Nobelpris i litteratur.[36][37]
Hennes sakprosa har blitt oversatt til mer enn 30 språk[38] og er opphav til en rekke filmer.
Liv og virke
Bakgrunn
Moren hennes var ukrainer, og faren belarusisk soldat, som etter at hæren demobiliserte store kull soldater tok med seg sin familie tilbake til Kapatkevij, en landsby i Belarus. Etter krigen fantes det knapt menn igjen i landsbyen.[39]
Aleksijevitsj vokste opp i en lærerfamilie.[38] Etter å ha studert journalistikk ved det belarusiske statsuniversitet i Minsk arbeidet hun som journalist og lærer. Hun arbeidet for en rekke aviser, også som korrespondent for det litterære magasin Neman.[40]
I 2000 forlot hun Belarus.[41]ICORN ga henne et sted å bo etter at hun ble forfulgt i hjemlandet, hun har som et resultat av dette bodd i Paris, Göteborg og Berlin. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk.[42][43]
Forfatter
Alkeksijevitsj i 2019.
Aleksijevitsj valgte å prøve seg som forfatter etter å ha blitt kjent med den belarusiske forfatteren Ales Adamovitsj' arbeider. Gjennom Adamovitsj fant hun en arbeidsmetode og betraktelsesmåte som stemte med hennes ambisjoner om å gi «vanlige» mennesker en stemme i litteraturen. Ales Adamovitsj kalte de kollektivromaner han var medforfatter til for «roman-oratorier», «vitnesmålsromaner» og «episke kor». Ut fra disse idéene skulle Aleksijevitsj forut for hver bok og hvert emne ha samtalt med hundrevis av personer og samlet stemmer og vitnesbyrd om mennesket i Sovjetunionen.[44][45] Hennes stil har blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, ettersom det virker som om kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til leserne i en muntlig form.[46] Aleksijevitsj selv begrenser seg til å komme med kommentarer som er absolutt nødvendige for at leseren skal forstå sammenhengen. Disse passasjene er imidlertid, ifølge Badische Zeitung, mesterlig fortellerkunst der litteratur og kvalitetsjournalistikk møtes.[47]
Hennes debutbok var Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985.[48] Den bygger på hundrevis dybdeintervjuer av kvinner som kjempet i eller for Den røde armé under andre verdenskrig.[48] Boka møtte motbør i den sovjetiske sensuren fordi den utfordret offisielle krigsheltemyter og kom derfor først ut i sensurert og omarbeidet utgave i 1980-årene. I 2014 ble den oversatt til norsk.[49][50]
Aleksijevitsjs mest suksessrike bok er Bønn for Tsjernobyl.[51] Den skildrer ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken i 1986 basert på nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere som var rammet av kjernekraftulykken. En femdel av intervjuene inngår i boka. Men boka er også en skildring av «sovjetmennesket» og begynnelsen på det sovjetiske imperiets undergang.[52]
Etter at president Lukasjenko kom til makten i Belarus i 1994, ble hun undertrykt av regimet i landet[53][54], som et resultat av dette er bøkene hennes forbudt i landet.[55] Før bøkene ble forbudt var de ikke spesielt populære, mest på grunn av at flere private forlag ikke ønsket å publisere dem. Kun to av bøkene hennes har blitt gitt ut i Belarus, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.[56] Dermed er hun mer kjent i resten av verden enn i Belarus.[57]
Frihet, mennesket, litteraturen og Russland Kagge 2018. Foredrag holdt ved tre ulike anledninger (Oslo 2017, Frankfurt am Main 2013 og Stockholm 2015) oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan og Alf B. Glad ISBN978-82-489-2196-7
De siste vitnene : solo for barnestemme
Kister av sink oversatt fra russisk av Alf B. Glad, Kagge 2015 ISBN9788248917328
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Svetlana Alexievich, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Svetlana-Alexievich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Russian literature of the 20th century. Volume 1, 2005[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Swetlana Alexijewitsch, Munzinger IBA 00000022920, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Беларусь: ні Эўропа, ні Расея. Меркаваньні беларускіх эліт, side(r) 249, kapittel Аб аўтарах[Hentet fra Wikidata]
^abKto jest kim w Białorusi, side(r) 14[Hentet fra Wikidata]
^ (på be) Энцыклапедыя гісторыі Беларусі ў 6 тамах. Том 6 Кніга І, WikidataQ14271809
^Цяжкі час — Працяг. Канцэпцыя новага Беларускага Адраджэньня, кн. 3, артыкулы і матэр’ялы (2003−2010) (på russisk). Warszawa, New York, Vilnius: Bjelaruskia vjedamastsi. 2010. ISBN978-9955-578-12-3. WikidataQ17317589.
