Britiske utøvere har deltatt i samtlige moderne sommer-OL og er sammen med Australia, Frankrike og Hellas det eneste landet som har vunnet medaljer i samtlige sommer-OL. London er den eneste byen som har arrangert sommer-OL tre ganger, etter tidligere å ha arrangert lekene i 1908 og 1948.[3] Storbritannia sendte 541 utøvere (279 menn og 262 kvinner) til lekene, og fikk automatiske kvoteplasser i alle 26 idrettsgrener.[1][4]
Storbritannias olympiatopp (UK Sport) hadde som sitt mål å ta mellom 48 og 70 medaljer, minimum én mer enn landet tok under Sommer-OL 2008.[5] Den 7. august 2012 hadde Storbritannia nådd målet om 48 medaljer, og også tangert antall gullmedaljer (19) fra lekene i Beijing. Dette førte til at 2012-lekene ble de beste for landet siden 1908.
Til slutt tok Storbritannia 65 medaljer (29 gull, 17 sølv og 19 bronse),[6] og kom på en tredjeplass på medaljetabellen. Landet tok minst en medalje i totalt 17 grener, og tok gull i 11 av dem. Britiske utøvere dominerte medaljestatistikken i sykling der de tok totalt tolv medaljer (åtte gull), og i hestesport der de tok fem medaljer (tre gull) på seks øvelser. Storbritannia toppet også medaljetabellen i triatlon, boksing og roing. Tolv utøvere tok mer enn en medalje.
TaekwondoutøverenJade Jones, triatlonutøveren Alistair Brownlee, og slalåmpadlerne Etienne Stott og Timothy Baillie, vant Storbritannias første gull i disse disiplinene. Nicola Adams ble den første kvinnelige olympiske mesteren i boksing, da 2012 var første gangen dette stod på kalenderen. 2012 var også første gang at Storbritannia deltok i håndball, etter å ha blitt automatisk kvalifisert.
Selv om Storbritannia aldri hadde vunnet medalje i dressur, dominerte de denne disiplinen med å vinne to gull og en bronse, og Charlotte Dujardin ble en av fem utøvere som tok to gull i lekene. Dette var også første gang noen andre enn Tyskland vant gull i lagkonkurransen i dressur siden 1980. Andy Murray ble den første britiske tennisspilleren som tok gull siden grenen ble gjenninnført i 1988; han ble også den eneste britiske utøveren som tok to medaljer på en enkelt dag. Skytteren Peter Wilson vant det første gullet i skyting for Storbritannia på 12 år.
Ved å vinne to gullmedaljer i London ble banesyklist Chris Hoy Storbritannias mest suksessrike utøver i historien med totalt syv medaljer og seks gull, og gikk forbi tidligere roer Steve Redgrave. Hoy har også flest olympiske medaljer (syv medaljer og fire gull) sammen med syklisten Bradley Wiggins som vant gull i temporittet. Ben Ainslie ble samtidig den mest suksessfulle seileren i den olympiske historien etter å ha vunnet sin fjerde gullmedalje i finnjolle. Med tre medaljer (to gull og en sølv) ble Victoria Pendleton den beste kvinnelige olympiske utøveren etter å ha gått forbi Kelly Holmes
Storbritannia vant totalt 65 medaljer; 29 gull, 17 sølv og 19 bronse.[6]Royal Mail sørget for at alle utøverne som tok gull fikk en gullmalt postkasse plassert i sin hjemby som en hyllest for deres prestasjoner.[7] Det ble også utgitt frimerker med bilde av gullvinnerne.[7][8]
Følgende britiske utøvere vant medalje under Sommer-OL 2012:[1]
Storbritannia hadde som mål om å bygge på suksessen de hadde fire år tidligere under Sommer-OL 2008 i Beijing. Siden de også var på hjemmebane, satte Storbritannias olympiatopp et høyere mål enn i Beijing, blant annet å havne på topp-4 på medaljetabellen. 4. juli 2012 ble det klart at de fordelte over 300 millioner pund på de forskjellige idrettsgrenene for å klare målet som til slutt ble å ta minst 48 medaljer fordelt på 12 ulike grener,[11] men ingen mål om gull ble satt.[12]
Den britiske olympiatoppen satte et medaljemål for samtlige olympiske grener utenom fotball. Disse målene sammen med hvordan det til slutt gikk i lekene, er listet under.[13] Den eneste idrettsgrenen der de ikke klarte medaljemålet var i svømming,[14][15] i tillegg til at det i en del av grenene uten mål om medaljer gikk dårligere enn forventet.[16] Totalt tok Storbritannia 65 medaljer, 17 medaljer mer enn målet.
Olympiatoppen disponerte fra 2008 til 2012 et totalt budsjett på over 300 millioner pund, der over 265 millioner av disse gikk til de olympiske lekene [17][18].
Sportene som fikk mest finansiering var roing, sykling, friidrett, seiling og svømming. De eneste olympiske sportene som ikke ble finansiert var fotball og sandvolleyball.
Storbritannias drakter ble designet av Stella McCartney.[23] I tillegg ble olympiske varer merket med Team GB markedsført sammen med maskoten Pride.[24][25]
Deltakere
Følgende er en liste over antall deltakere i de ulike grenene. Reserver i fekting, landhockey, fotball og håndball er ikke tatt med i listen.
Som vertsnasjon fikk Storbritannia to badmintonspillere direktekvalifisert, uavhengig av resultater i kvalifiseringen.[26] Etter at kvalifiseringen var ferdig hadde Storbritannia kvalifisert seg til fire plasser, en plass i singel menn, en plass i singel kvinner og en plass i mixed doubles.
Basketball var i utgangspunktet den eneste grenen at Storbritannia ikke var garantert automatisk plass. Likevel ble det tidlig i 2011 klart at FIBA garanterte to kvoteplasser til de britiske landslagene.[27]
Storbritannia fikk som vertsnasjon fem boksere på herresiden og en kvinnelig bokser automatisk kvalifisert.[28] Etter VM i boksing 2011 hadde totalt fem britiske boksere kvalifisert seg på vanlig måte, og de spesielle kvotene ble derfor unødvendige. Bokserne som kvalifiserte seg via VM var Andrew Selby, Luke Campbell, Tom Stalker, Fred Evans og Anthony Joshua.[29]
Etter VM hadde både Andrew Selby og Khalid Yafai kvalifisert seg i fluevekt, men siden hver nasjon bare kunne delta med en utøver per vektklasse måtte de to møtes til kamp for å avgjøre hvem som skulle delta i OL. Denne kampen fant sted i York Hall under det britiske mesterskapet i november 2011.[30] Selby vant og deltok derfor i OL.[31]
Storbritannia fikk i utgangspunktet tre kvoteplasser som vertsnasjon, men hvis de ikke klarte å kvalifisere seg via kvalifiseringskravene ville ikke alle plassene bli fylt.[35]
Den 29. mai 2012 annonserte BOA at det britiske bryteforbundet ikke hadde klart å møte kvalifiseringskravene, og at de dermed bare kunne sende en bryter til lekene. Den ukrainskfødte bryteren Olga Butkevych ble valgt til kvinnenes 55 kg-øvelse.[36]
Som vertsnasjon fikk Storbritannia automatisk full kvote på seks individuelle plasser, samt deltakelse i lagkonkurransen for både kvinner og menn.[37][38]Alison Williamson konkurrerte i sitt sjette påfølgende sommer-OL, og ble den tredje britiske utøveren til å gjøre dette.[39] I lagkonkurransene ble begge lagene slått ut i åttendedelsfinalen, etter å ha blitt slått av henholdsvis det russiske og ukrainske laget.
Som vertsnasjon mottok Storbritannia totalt åtte kvoteplasser som de kunne plassere på de ulike fekteøvelsene, samt at de i tillegg kunne kvalifisere seg på vanlig måte via kvalifisering.
Den 24. mars 2012, vant Richard Kruse kvalifiseringen i florett i København, og en måned senere vant Natalia Sheppard sin kvalifisering, slik at det totale antallet fektere som ble sendt til OL var ti.[40][41].
Storbritannias herrelandslag i fotball konkurrerte i OL for første gang siden 1960. Laget ble ledet av The Football Association, og de nasjonale forbundene i Skottland, Wales og Nord-Irland avviste å ta del. Til tross for innvendinger fra Skottland, Wales og Nord-Irland, ble spillere fra alle fire nasjoner vurdert for deltakelse, selv om Ryan Giggs, Craig Bellamy, Aaron Ramsey, og Joe Allen (alle walisiske) var de eneste ikke-engelske spillerne som ble valgt til troppen.[42] Spillere som representerte England i EM i fotball 2012 ble ikke tatt ut,[43] selv om en spiller (Jack Butland) fikk en spesiell dispensasjon for å delta i OL.[44] Tidligere England-kaptein David Beckham, som var involvert i å fremme Londons søknad å være vert for lekene, hadde uttrykt interesse for å delta[45], men ble ikke tatt ut. Herrelaget ble ledet av Stuart Pearce og kvinnelaget av Hope Powell.[46]
I motsetning til de andre sportene under OL, fikk ikke Storbritannia noen automatiske kvoter i friidrett. Før OL ble 77 utøvere valgt til å representere vertsnasjonen.[55][56] Uttaket av Lynsey Sharp som eneste britiske utøvere på 800 meter var kontroversielt siden landet hadde tre automatisk kvalifiserte utøvere. Sharp vant det britiske uttaket, men klarte ikke A-kravet. Siden en utøver som ikke har klart A-kravet kun kan bli tatt ut hvis ingen andre utøvere blir tatt ut, ble fire andre utøvere utelatt for at Sharp kunne delta.[57]
Gareth Warburton var egentlig ikke tatt ut til herrenes 800 meter siden han ikke klarte A-kravet under EM i friidrett 2012 i Helsinki, men ble fikk delta etter en klage. Ti andre britiske utøvere som også var kvalifiserte på B-kravet fikk ikke delta, siden deres klager ikke ble tatt til følge.[58]David Webb var egentlig tatt ut til å løpe herrenes maraton, men måtte trekke seg før lekene på grunn av en skade, og ingen reserve ble innkalt.[59]Paula Radcliffe ble egentlig tatt ut til kvinnenes maraton, men også hun måtte trekke seg like før lekene på grunn av en skade, og Freya Murray ble tatt ut i stedet for.[60]Dai Greene ble valgt som kaptein for friidrettsutøverne, en rolle han første gang hadde under Lag-EM i friidrett 2011 i Sverige.[61]
Forklaringer
Q = Kvalifisert for neste runde.
q = Kvalifisert for neste runde som «lucky looser».
Storbritannia fikk automatisk et lag og det maksimale antall individuelle deltakere i hver av de tre disiplinene; dressur, feltritt og sprangridning.[63]
Både herrelaget og kvinnelaget til Storbritannia fikk automatisk plass i håndballturneringen.[64] Dette var første gang Storbritannia deltok i håndball under OL.[65]
Storbritannias lag var automatisk kvalifisert som vertsnasjon. England, Wales og Skottland konkurrerer hver for seg i de fleste konkurranser, men sendte et kombinert lag til OL. Dette ble forvaltet av England Hockey.[77][78]
Som vertsnasjon fikk Storbritannia automatisk en utøver i hver øvelse, i tillegg til at de kunne kvalifisere to utøvere via vanlig kvalifisering,[79] noe de klarte.
Utøver
Event
Fekting (kårde)
Svømming (200 m fri)
Ridning (sprangridning)
Kombinert: skyting/løping (10 m luftpistol)/(3000 m)
Storbritannia fikk en plass i alle de fire klassene etter VM i padling 2011.[80]
Uttaket ble gjort etter en egen kvalifisering i april 2012. Egentlig hadde Storbritannia bare en kvote i C-2, men siden David Florence og Richard Hounslow allerede hadde kvalifisert seg i de individuelle øvelsene ble det plass til en ekstra båt.[81]
Storbritannia fikk den automatiske kvoten på en plass i K-1 1000 meter menn, C-1 1000 meter menn og K-1 500 meter kvinner. De andreplassene ble opptjent via vanlig kvalifisering.
Som vertsnasjon fikk Storbritannia automatisk en kvote til hver av de fire synkronkonkurransene, mens stupere for de individuelle konkurransene måtte kvalifisere seg gjennom egen innsats.[87] Gjennom VM i svømming 2011 og FINA Diving World Cup kvalifiserte Storbritannia seg for de maksimale kvotene på to utøvere i hver øvelse.
Totalt deltok det 27 britiske utøvere på de fire forskjellige sykkeløvelsene.[91] Med i troppen var også landeveissyklisten David Millar, som selv om han var blitt tatt i doping tidligere fikk lov til å delta.[92]
I landeveissyklingen vant Bradley Wiggins gull på fellesstart, mens Chris Froome tok bronsen i temporittet. Dette var Wiggins syvende OL-medalje, noe som gjorde han til tidenes mestvinnende britiske utøver foran Steve Redgrave.[93] Han ble også den første syklisten som vant både Tour de France og OL-gull det samme året.[94]
I banesykling vant herrenes sprint-lag med Chris Hoy, Jason Kenny og Philip Hindes. De satte også nye verdensrekorder i både første runde og i finalen mot Frankrike.[95] Et sjette gull i herrenes keirin brakte Hoy forbi Redgrave i antall medaljer, og gjorde at han tok igjen Wiggins' sju OL-medaljer (fire gull) [96]
Storbritannia kvalifiserte seg for fem plasser i herrenes landeveissykling siden de var blant topp ti på 2011 UCI World Tour. De kvalifiserte seg for fire plasser i kvinnenes landeveissykling på samme måte.
BOA annonserte fem-mannstroppen av landeveissyklistene den 4. juli 2012.[97]
Kvalifiseringen for de ti øvelsene i velodromen hang sammen med UCI-rankingen. Kvotene var begrenset til en rytter eller ett lag per nasjon i tillegg til en begrensing på 14 ryttere totalt. Storbritannia kvalifiserte seg til alle øvelsene i banesykling, og den 18. juni 2012 offentliggjorde det britiske sykkelforbundet troppen.
Som vertsnasjon fikk Storbritannia med en tropp på 9 synkronsvømmere i lagkonkurransen og 2 synkronsvømmere i duetten.[101] Det britiske svømmeforbundet annonserte uttaket den 8. mai 2012.[102]
Storbritannia hadde bare to tennisspillere som kvalifiserte seg gjennom dverdensrankingen: nummer fire på verdensrankingen Andy Murray som deltok i single og spilte med broren Jamie Murray, som hadde tilstrekkelig høy ranking, i herrenes doubles.[105]Ross Hutchins og Colin Fleming kvalifiserte seg også for herrenes doubles.[106]
Siden Storbritannia ikke hadde andre som var kvalifisert på vanlig måte, måtte de søke IOC om ledige «wild card»-plasser[105], og i alt fire britiske spillere (to hver i kvinnenes single og doubles) fikk plass, slik at Storbritannia fikk ta del i alle de fem øvelsene.[107]
Helen Jenkins ble den andre briten som kvalifiserte seg til OL, etter at hun vant et verdenscupløp i 2011.[108][109] Dagen etter at hun kvalifiserte seg, kvalifiserte også brødrene Alistair Brownlee og Jonathan Brownlee seg, og ble tredje og fjerde utøver som kvalifiserte seg til OL.[110]
Storbritannia stilte fullt lag med fem turnere i både herrenes og kvinnenes apparatturn. Kvinnenes lag kvalifiserte seg gjennom en topp-8 plassering i VM i turn 2011, mens mennene kvalifiserte seg via OL-kvalifiseringen,[111] etter at de ikke klarte å kvalifisere seg via VM.[112] Med i troppen var Louis Smith, som vant en bronse i bøylehest på i OL 2008, Beth Tweddle, som vant VM i både 2009 og 2010, og Rebecca Tunney, som i en alder av 15, ble den yngste deltakeren fra Storbritannia uansett idrett.[113]
*Whelans hoppoeng ble nullet ut etter at hun falt i landingen.[114]
Rytmisk sportsgymnastikk
British Olympic Association (BOA) annonserte at Storbritannia ville benytte vertslandets kvalifiseringsplasser. Etter en avtale mellom det britiske turnforbundet og BOA fastsatte de likevel at laget måtte nå poengsummen 45,223 i en konkurranse i London i januar 2012 for å kunne delta i lagkonkurransen.[115] De klarte akkurat ikke denne poengsummen i kvalifiseringen[116], men klarte det i finalen dagen etter.
Dette førte til en diskusjon der turnforbundet opprinnelig hevdet at de ikke burde sende laget til OL på grunn av at de ikke klarte kravet den første dagen, men der utøverne selv hevdet at poengsummen i finalen var nok. Den 5. mars 2012 vant turnerne diskusjonen, og turnforbundet annonserte at laget ville bli sendt til OL.[117][118]
