|
Stavanger domkirke prestegjeld Stavanger domkirke prestegjeld, inntil 1925 benevnt Stavanger prestegjeld, var et prestegjeld tilhørende Stavanger domprosti. Det omfattet sogn i Stavanger kommune i Rogaland fylke, og hovedkirken var Stavanger domkirke. Stavangers kirkesogn er nå en del av Stavanger kirkelige fellesråd, og underlagt Stavanger domprosti i Stavanger bispedømme i Den norske kirke. HistorikkStafangr (norrønt) ble bispesete ca 1125, ved delingen av det vidløftige Bjørgvin bispedømme.[1] Stavanger prestegjeld går tilbake til førreformatorisk tid, da det var behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden, og besto fra denne tiden av domkirkesognet med Frue og Randaberg annekssogn.[2] Prestegjeldet er i 1620 omtalt i Graagaas som Stauanger Præstegjeld under Stauangers eller Fiordenes Proustij, tilhørende Stavanger stift. Det bestod på denne tiden av Stauanger hovedkircke, Ranneberg kircke og Malde kircke. Ved kgl.res. av 6. mai 1682 ble prestegjeldet overført til det nye Christianssands stift.[3] På slutten av 1600-tallet og utover opplevde Stavanger den ene krisen etter den andre, i 1671 ble sete for stiftsamtmannen, dvs. den administrative styrelsen av Stavanger stift lagt til Christiansand. Videre ble bispestolen flyttet til Christiansand i 1682, og bispedømmet fikk navnet Christiansand bispedømme. Og, endelig i 1686 fullbyrdet Christian V fornedrelsen ved å frata Stavanger kjøpstadsrettighetene som ble redusert til et ladested.[4] Omkring år 1800 utgjorde Stavanger og omland ett prestegjeld under navnet Stavanger by og Frue sogns menigheter. I forbindelse med byutvidelsen i 1849 ble ved kgl.res. av 19. august 1848 Stavanger prestegjeld delt. Stavanger landdistrikt, bestående Randaberg sogn og den delen av Frue sogn som ikke var innlemmet i Stavanger by, ble opprettet som eget Hetland prestegjeld, gjeldende fra 1. januar 1849.[4] I tiden etter fraskillelsen av Hetland fortsatte folketallet innenfor byens grenser å øke sterkt, og kravet om ny deling av kirkesognet meldte seg raskt. Ved kgl.res. av 27. juni 1860 ble Stavanger delt i to, ved at Sankt Petri menighet ble opprettet med virkning fra 1. oktober 1860. Det nye sognekallet utgjorde den østlige delen av byen, grensen mot domkirkesognet gikk i nord-sydlig retning litt øst for Vågen og Breiavatnet og omfattet halvparten av befolkningen, omkring 6000 sjeler.[4] Fortsatt sterk folketilvekst gjorde at i forbindelse med byutvidelsen i 1884 da grensene ble regulert og ved kgl.res. av 1. oktober 1884 et nytt prestegjeld, Sankt Johannes menighet opprettet, gjeldende fra 1. juni 1885.[5][2] Gjenopprettelsen av bispesetet i 1925Stavanger var altså bispesete fra år 1125, hvilket bestod til etter reformasjonen. Inntil det ved kongelig rescript av 6. mai 1682 ble bestemt at Christianssand skulle bli stiftstad i både verdslig og geistlig henseende. Dette dels på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, og dels ut fra et politisk ønske hos kong Christian V av Danmark-Norge om å styrke byen som var grunnlagt i 1641. Bispesetet ble følgelig flyttet fra Stavanger til Kristiansand, og bispedømmet hadde samme utstrekning etter flyttingen, og fikk endret navn til Christianssands stift. I januar 1924 fremmet regjeringen proposisjon om deling av Agder bispedømme og gjenopprettelse av Stavanger bispedømme, således ved bispeinnsettelsen den 7. juni 1925 ble Stavanger bispedømme gjenopprettet.[4] Det medførte at Stavanger prestegjeld inngikk i det nye bispedømmet[6] og fikk benevnelsen Stavanger Domkirke prestegjeld. Samtidig ble Stavanger prosti delt i Stavanger domprosti og Hetland prosti.[4] Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[7] KirkesognPrestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende sogn og kirker:[8] Referanser
|
