LadestedLadested (losse- og ladested) var et tettsted, vanligvis av bymessig karakter, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading), særlig med trelast. Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt en større kjøpstad i samme landsdel. Det var på 1500-tallet at de første ladestedene vokste, og mange av disse var viktige trelasteksportsteder. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested, og langt de fleste fikk med tiden status som kjøpsteder. Den historiske prosessen var vanligvis at et strandsted fikk tollbod, deretter formell status som ladested og senere kjøpstad. HistorikkDe norske ladestedenes opprinnelse går tilbake til 1500- og 1600-tallet, da utførsel av tømmer og trelast i økende grad foregikk både fra de gamle middelalderbyene og fra strandsteder på landsbygden. Fra omkring 1500 hadde hollendere begynt å oppsøke norske havner, hvor de kjøpte opp og gav kontant betaling for trelast. Dessuten forekom salg av proviant til forbiseilende skip. I myndighetenes forsøk på å utøve kontroll med handelen ble det opprettet en tollbod, og deretter fikk ofte fremvoksende strandsteder gradvis formell status som ladesteder. Ladestedene var i hovedsak mindre havnebyer og små, bymessige strandsteder som eksporterte tømmer og trelast. Borgerne i ladestedene hadde offentlig privilegium til å drive slik handel, innenlands og utenlands.[trenger referanse] Ladestedene oppstod som følge av at kjøpstedenes monopol i senmiddelalderen delvis ble brutt opp. At tømmer og trelast var varer som en ikke ønsket å transportere mer enn nødvendig var trolig medvirkende til at det ble opprettet mange ladesteder. På mange måter liknet ladestedene på kjøpstedene, bare i mindre målestokk. Begge hadde bymessig, tett bebyggelse og lå ved havner hvor trelast og fisk ble utskipet. Likheten gikk ikke bare på bebyggelse, men også på næringsveier og sosial og kulturell variasjon. Likevel var ladestedene mindre, og de manglet flere funksjoner som kjøpstedene var tillagt. FormaliaKjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og kjøpstadsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sin kjøpstad. Ladestedenes handelsmenn, håndverksmestre og skippere (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta borgerskap i sin overordnede kjøpstad. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sin kjøpstad eller i en av landets stiftsstader, godkjennes og avlegge borgered. For å motta handelsborgerskap, måtte søkeren fremstille seg for magistraten i kjøpstaden, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning. De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet. I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og ble egne bykommuner.[trenger referanse] Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle status som by. Liste over ladestederLadesteder opprettet under dansk-norske konger
Ladesteder opprettet under svensk-norske konger
Ladesteder opprettet etter 1905
Se ogsåReferanser
|