|
Statsvitenskap Statsvitenskap (gresk: politologi) er det vitenskapelige studiet av politikk. Statsvitenskapen studerer myndighet, stat, og andre politiske systemers virkemåte; samt politisk aktivitet, tenkning og oppførsel.[1] Faget er opptatt av hvorfor og hvordan samfunnet organiseres på en bestemt måte, og hvordan denne organiseringen påvirker befolkningens politiske atferd.[2] Moderne statsvitenskap kan grovt sett deles inn i tre hovedddisipliner; sammenliknende politikk, politisk teori, og internasjonal politikk.[3] Offentlig politikk og administrasjon legges gjerne til som en fjerde hoveddisiplin.[4] Et svært sentralt begrep i statsvitenskapen er maktbegrepet - all politisk styring innebærer å utøve makt over et politisk subjekt. En mye brukt definisjon av makt er følgende: "A har makt over B, i den grad A kan få B å handle i samsvar med As ønske, og dette strider mot Bs opprinnelige vilje".[5] Politiske maktforhold som studeres kan for eksempel være mellom statsapparatet og dens befolkning, mellom politiske individer i embetsverket, og mellom selvstendige stater, for å nevne noe.[6] Betegnelsen statsviter kan enten brukes om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning eller om personer med høyere gradseksamen i statsvitenskap.[7][8] Det uteksamineres et betydelig antall statsvitere hvert år i Norge, først og fremst ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Statsvitere jobber innenfor en lang rekke profesjoner, deriblant som tjenestemenn i den offentlige forvaltningen, som frittstående analytikere, konsulenter og kommentatorer i privat virksomhet, som journalister, som lærere, som valgeksperter og forskere.[9] Faghistorie Statsvitenskap er en svært gammel fagdisiplin som strekker seg tilbake til Antikkens Hellas. Blant de første verkene innenfor politisk tenkning finner vi Platons dialog Staten og Aristoteles Politikken, som begge søkte å analysere det politiske systemet i de antikke greske bystater. (Bystatene kaltes polis, derav ordet 'politikk'). Senere innflytelsesrike verk som har vært formative for moderne statsvitenskap er Niccolò Machiavellis renessanseverk Fyrsten, og Thomas Hobbes Leviathan, og John Lockes Two Treatises of Government.[10] I tillegg til filosofiske verk som disse har statsvitenskapen hentet mye inspirasjon fra rettsvitenskapelig orientert statslære, sosiologi og historie. Som universitetsfag er statsvitenskap forholdsvis ungt. En av de eldste lærestoler i faget, det skytteanske professorat, ble opprettet ved Uppsala universitet i Sverige i 1622. Dette var et professorat i politikk og retorikk. I 1642 fikk man det samme ved Åbo universitet i Finland, som den gang var en del av Sverige. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom faget inn på universitetene i Storbritannia, Tyskland og USA, mens faget i Danmark og Norge først ble etablert etter den andre verdenskrig.[11] Studier innenfor statsvitenskapModerne statsvitenskap kan grovt sett deles inn i tre eller fire hovedddisipliner:[3]
Blant andre disipliner som studeres innenfor statsvitenskap på høyere gradsnivå (master- og doktorgrad) finnes
Dog er disse gjerne av tverrfaglig art, og kan ikke regnes som rent statsvitenskapelige disipliner, da de låner mye av andre fagfelt. Statsvitenskap i Norge
I Norge ble faget etablert i tiden etter andre verdenskrig. Opprinnelig hadde det sitt pensum hentet fra politisk historie, folkerett og politisk idehistorie. Blant andre var Frede Castberg, Jens Arup Seip, Henry Valen og Stein Rokkan sentrale i utviklingen de første tiårene. Som universitetsfag ble det først etablert i 1947 ved Universitetet i Oslo. Initiativet kom fra juristen og statsrettseksperten Frede Castberg. Undervisningen ble det første tiåret forestått av jurister og historikere. Faget hørte først til Det historisk-filosofiske fakultet, men ble i 1956 flyttet til Det juridiske fakultet. Et eget Institutt for statsvitenskap ble opprettet i 1957 og det ble samme år ansatt en egen dosent, Thomas Christian Wyller. Det statsvitenskapelige instituttet ved Universitetet i Oslo flyttet i 1963 til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, som det siden har tilhørt. I 1965 ble Knut Dahl Jacobsen utnevnt til den første norske professor i statsvitenskap. Året etter ble det opprettet et professorat i sosiologi med særlig plikt til å undervise i politisk sosiologi (senere kalt sammenlignende politikk) ved Universitetet i Bergen, besatt av Stein Rokkan. I 1968 fulgte et professorat i offentlig administrasjon- og organisasjonskunnskap, som Knut Dahl Jacobsen tiltrådte. Disse to fagfeltene var den første tiden tilknyttet Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, men ble fra 1980 av organisert i to statsvitenskapelige institutter: Institutt for sammenliknende politikk og Institutt for offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, nå Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Sentral for utviklingen av sistnevnte institutt har den verdenskjente statsviteren Johan P. Olsen vært. Faget har senere ekspandert og det er etablert et Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og et Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Ved Universitetet i Agder finnes Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag. Det tilbys i dag utdanning innen statsvitenskap ved de aller fleste norske universiteter og høgskoler. Frem til 2007 førte avlagt hovedfagseksamen i statsvitenskap frem til samfunnsvitenskapelig embetseksamen og gav rett til tittelen cand.polit.. Etter den tid har man gått over til systemet med bachelor- og mastergrader i universitetssystemet, der bachelor tilsvarer cand.mag., mastergrad tilsvarer cand.polit.-grad og phd.-grad tilsvarer dr.polit.-grad. Norsk statsvitenskapelig forening (grunnlagt 1956) organiserer personer som har høyere utdannelse i statsvitenskapelige fag. Foreningen utgir Norsk statsvitenskapelig tidsskrift i samarbeid med Universitetsforlaget. Foreningen er medlem av International political science Association og Nordic political science Association. Mange statsvitere er også organisert i Samfunnsviternes fagforening, som er medlem av hovedsammenslutningen Akademikerne. Se ogsåReferanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||
