|
Pleiadene«Pleiadene» har flere betydninger.
Utdypende artikkel: Pleiadene (astromytologi)  Pleiadene, også kjent som sjustjernene, er en stjernehop som befinner seg 440 lysår unna i stjernetegnet Tyren. Den er et iøynefallende syn på vinterhimmelen i Norge og ellers på den nordlige halvkule. Under normale forhold er seks eller sju stjerner synlige, og de kan minne litt om en forminsket utgave av Karlsvognen. Stjernehopen er dominert av varme blå stjerner, som er blitt dannet i de siste 100 millioner år. Den franske astronomen Charles Messier gav Pleiadene nummer M45 i sin katalog over «kometlignende objekter» som ble utgitt i 1771. Hensikten med katalogen var å liste opp lyssvake objekter som kunne forveksles med kometer. Pleiadene er lyssterke og velkjente for alle som studerer stjernehimmelen, så det er uklart hvorfor Messier inkluderte dem.  Andre nevneverdige navn på pleiadene er:
StjernehopPleiadene er fysisk tilknyttede stjerner, som alle beveger seg i samme retning. Deres sammenheng er ikke en optisk illusjon, sett fra jorden. I 1767 kalkulerte John Michell at sannsynligheten for at så mange sterke stjerner utgjorde en tilfeldig hop, som 1:496 000.[1] Avstanden til PleiadeneBestemmelsen av avstanden til Pleiadene er utgangspunkt for oppmålingen av avstander i hele universet. Avstanden til Pleiaderne er 135 parsec, eller 440 lysår. Denne avstanden var også allment akseptert før Den europeiske romfartsorganisasjonen skjøt opp satellitten Hipparcos i 1989. Ved å måle stjernehopens parallakse, beregnet astronomer i 1997 en avstand på bare 118 parsec.[2] Senere observasjoner, foretatt av blant annet Hubble-teleskopet, har påvist at avstands-beregningene gjort av Hipparcos var feil, uten at man forstår hvorfor.[3][4][5] Andre beregninger har også bekreftet at avstanden er 135 parsec.[6][7] Sammensetning Pleiadenes radius er henholdsvis 8 og 43 lysår. Stjernehopen består av omtrent 1400 registrerte objekter, hvorav flere kan være dobbeltstjerner. Den er dominert av relativt unge og varme blå stjerner, hvorav 14 kan bli sett med det bare øye. Stjernehopens totale masse er anslått til å være 800 solmasser.[8] 25 % av stjernene er trolig brune dverger, med en masse som utgjør 2 % av stjernehopen.[9] Pleiadenes hvite dverger er et mysterium, på grunn av stjernehopens unge alder. Stjerner med liten og mellomstor masse behøver milliarder av år for å utvikle seg til hvite dverger. En teori er at Pleiadenes hvite dverger opprinnelig var dobbelt-stjerner, der den ene hadde ekstremt høy masse. Overføringen av masse fra den tyngste stjernen til dens tvilling, kunne ha resultert i en ekstremt rask dannelse av en hvit dverg. Teorien forklarer ikke hvordan masse kan overføres fra en tung stjerne med sterk gravitasjon, til en lett stjerne med mindre gravitasjon. Støvet fra stjernetåken omkring Pleiadene reflekterer det blå lyset fra de varme, unge stjernene. Tidligere trodde man at dette støvet var restene av stjernehopens dannelse. Dersom stjernehopen bare er 100 millioner år gammel, vil imidlertid hele tåken forlengst ha blitt oppløst av trykket fra de unge stjernenes stråling. En alternativ forklaring er at stjernehopen passerer gjennom en støvrik region i galaksen, som den ikke har gitt opphav til. Støvet i tåken er fordelt i to lag. Disse to lagene kan ha blitt dannet gjennom en prosess der det ene laget har beveget seg mot stjernene.[10] Navn og tekniske data De 9 sterkeste stjernene blant Pleiadene er oppkalte etter de syv søstre i gresk mytologi: Sterope, Merope, Elektra, Maia, Taygete, Kelaino og Alkyone, sammen med deres foreldre Atlas og Pleione. Som døtre av Atlas, var Hyadene søstrene til pleiadene. Navnet er av gresk opprinnelse, selv om etymologien er usikker. Navnet har vært tolket som «døtrene av Pleione», men det kan også være avledet av πλεîν plein, «å seile» (sjøfolk navigerte etter stjernene), av pleos – «full» eller «mange», eller fra peleiades som betyr «en flokk duer».
Planet-dannelserI 2007 oppdaget astronomer ved Gemini-observatoriet på Hawaii, samt astronomer i Florida (ved hjelp av romteleskopet Spitzer) en uvanlig stor mengde støvpartikler omkring stjernen HD 23514, som er litt større enn vår sol. Støvmengden omkring HD 23514, som antas å være mellom 100 og 400 millioner år gammel, ble anslått å være flere hundre tusen ganger større enn den totale mengden støvpartikler i solsystemet.[11] Astronomene har tolket dette som kollisjoner mellom planeter på størrelse med Jorden, som er i ferd med å danne større planeter. Alder og fremtidig utviklingPleiadenes alder er blitt estimert til mellom 75 og 150 millioner år, ved å kombinere teoretiske modeller for stjerners evolusjon med et Hertzsprung-Russell diagram. Ulike estimater skyldes usikkerhet i stjernenes evolusjons-modeller. Noen evolusjons-modeller impliserer at en konvektiv sone innenfor en stjerne som gjennomtrenger en ellers ikke-konvektiv sone, tilsier en høyere alder. Alderen kan også beregnes ved å studere stjernene med minst masse. I stjerner tilhørende hovedserien, blir lithium raskt nedbrutt i kjernefysiske fusjoner, mens brune dverger bevarer deres lithium lengre. På grunn av den svært lave forbrennings-temperaturen til lithium på 2,5 millioner kelvin, vil de brune dvergene med høyest masse være de siste som forbrenner stoffet. Ved å studere de brune dvergene med høyest masse som fortsatt inneholder lithium, er Pleiadenes alder blitt estimert til 115 millioner år.[12][13] Pleiadene beveger seg i en slik retning at deres posisjon på himmelen om noen tusen år, sett fra Jorden, vil befinne seg under foten av stjernetegnet Orion. Beregninger anslår også at Pleiadene vil oppløses som stjernehop om ca. 250 millioner år, etterhvert som stjerner forlater hopen gjennom møtet med andre stjernehoper, tyngdekraften fra gigantiske molekylære skyer og tyngdekraften fra melkeveiens spiralarmer. Referanser
Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
