John Michell

John Michell
Født		25. des. 1724[1] Nottinghamshire
Død		21. apr. 1793[2][1][3] (68 år) Yorkshire
Beskjeftigelse		Anglikansk prest, astronom, geolog, natural philosopher, filosof, fysiker, universitetslærer
Utdannet ved		Queens' College University of Cambridge[4]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia
Medlem av		Royal Society
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society

John Michell (født 25. desember 1724, død 21. april 1793) var en britisk naturfilosof og geolog med et interessefelt som spente fra astronomi til geologi, optikk og gravitasjon. Han var kjent både som teoretiker og for sine eksperimenter.

Michell var utdannet ved Queens' College, Cambridge og ble senere en Fellow of Queens'. Han fikk sin Master of Arts i 1752 og Bachelor of Divinity (teologi) i 1761. I 1760 ble han invitert som Fellow of the Royal Society, samme år som Henry Cavendish. I 1762 ble han utnevnt til professor i geologi ved Cambridge og i 1767 ble han rektor i Thornhill, West Yorkshire, ved Dewsbury, hvor han senere døde.

Michell utformet noe før 1783 det forsøket som nå er kjent som Cavendish-eksperimentet. Det var det første eksperimentet som kunne måle gravitasjonskrefter i et laboratorium og som kunne frembringe nøyaktige verdier for jordens tetthet. Han oppfant og bygget en torsjonsvekt for dette forsøket, men uheldigvis døde han før de første eksperimentene kunne gjennomføres. Hans apparatur ble overført til Henry Cavendish som gjennomførte målingene i 1798. I 1987 skrev gravitasjonsforskeren A.H. Cook:

The most important advance in experiments on gravitation and other delicate measurements was the introduction of the torsion balance by Michell and its use by Cavendish. It has been the basis of all the most significant experiments on gravitation ever since.^[5]

Mens han studerte ved Cambridge publiserte han i 1750 en artikkel på åtti sider med tittelen A Treatise of Artificial Magnets (En avhandling om kunstige magneter) der han anviser en enkel og rask metode til å fremstille kunstige magneter som var langt bedre enn hva en kunne finne i naturen. I tillegg til å angi en metode for magnetisering som fremdeles bærer hans navn, beskriver artikkelen en rekke magnestiske observasjoner.

I ett eksperiment forsøkte Michell å måle strålingstrykket fra lys ved å fokusere sollys mot den ene siden av en kompassnål. Dette eksperimentet var ingen suksess, ettersom kompassnålen smeltet!

I de biografiene om Michell som ble utgitt på begynnelsen av 1900-tallet er det hans akademiske innsats innen geologien som betones. Hans mest betydningsfulle artikkel bar tittelen Conjectures concerning the Cause and Observations upon the Phaenomena of Earthquakes (Philosophical Transactions, li. 1760). Av den artikkelen fremgår det tydelig at han besatt en omfattende kunnskap om strata (jordsmonn) i England og utenlands.

I nyere tid anses hans brev til Cavendish i 1784 der han omtaler gravitasjonens effekt på lys. Denne arbeidet ble gjenoppdaget i 1970-årene. Her omtales flere astronomiske ideer som en tidligere tilskrev det 20. århundre. Michell regnes i dag som den første som studerte fenomenet der et himmellegeme har så stor masse at lys ikke slipper ut. (På den tiden var begrepet unnslipningshastighet i bruk blant vitenskapsfolk.) Et slikt himmellegeme kan derfor ikke observeres som en lysflekk, men kan identifiseres ved bevegelsene til nærliggende himmellegemer som påvirkes av gravitasjonen fra det usynlige legemet.

Matematikeren Pierre-Simon Laplace angir en slik antagelse om massetunge objekter som kan «fange lyset» i sin bok: Exposition du Systeme du Monde i 1796. Et slikt himmellegeme blir innen Newtons teorisfære gjerne omtalt som en mørk stjerne og kan assosieres med det vi i dag kaller sort hull i generell relativitetsteori

• Observations On the Comet of January 1760 at Cambridge, Philosophical Transactions (1760)
• Conjectures Concerning the Cause and Observations upon the Phaenomena of Earthquakes, ibid. (1760)
• A Recommendation of Hadley's Quadrant for Surveying, ibid. (1765)
• Proposal of a Method for measuring Degrees of Longitude upon Parallels of the Equator, ibid. (1766)
• An Inquiry into the Probable Parallax and Magnitude of the Fixed Stars, ibid. (1767)
• On the Twinkling of the Fixed Stars, ibid. (1767)
• On the Means of Discovering the Distance, Magnitude, &c., of the Fixed Stars, ibid. (1784).

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

• John Michell "On the means of discovering the distance, magnitude etc. of the fixed stars ..." Philosophical Transactions of the Royal Society (1784) 35-57, & Tab III
• Russell McCormmach and Christa Jungnickel, Cavendish, American Philosophical Society, Philadelphia, 1996, ISBN 0-87169-220-1.
• Clyde R Hardin, "The scientific work of the Reverend John Michell", Annals of Science, 22 27-47 (1966)
• Russell McCormack, "John Michell and Henry Cavendish: Weighing the stars", British Journal for the History of Science 4 126-155 (1968)
• Gary Gibbons, "The man who invented black holes [his work emerges out of the dark after two centuries]", New Scientist, 28 June pp.1101 (1979)
• Simon Schaffer, "John Michell and black holes", Journal for the History of Astronomy 10 42-43 (1979)
• Jean Eisenstaedt, "De l'influence de la gravitation sur la propagation de la lumière en théorie newtonienne. L'archéologie des trous noirs", Archive for History of Exact Sciences, 42 315-386 (1991)
• Jean Eisenstaedt, Avant Einstein Relativité, lumière, gravitation, Paris: Seuil (2005)

• Alan Ellis, Black Holes – Part 1 – History,Journal of the Astronomical Society of Edinburgh, 39, (1999). Description of Michell's theory of black holes
• Mystery at the Rectory: some light on John Michell by Richard Crossley
• John Michell biography, SEDS