|
Mikael II
Mikael II (gresk: Μιχαήλ Β), født 770, død 2. oktober 829, med tilnavnet Amorianeren '(ὁ ἐξ Ἀμορίου) eller den stamme (ὁ Τραυλός eller ὁ Ψελλός), regjerte som keiser i Østromerriket (Bysants) fra 25. desember 820 til sin død den 2. oktober 829 som den første herskeren i det frygiske eller amoriske dynastiet[2]. Liv og oppvekstHan ble født i 770 i byen Amorium i theme Anatolic sørvest for Ankara i dagens Tyrkia. Hans familie var profesjonelle bondesoldater som fikk land fra regjeringen for sin militærtjeneste. Mikael var soldat som steg til høy rang sammen med sin kollega Leo den armenske (østromersk keiser 813-820). Familien hans tilhørte den jødisk-kristne sekten athinganerne hvis medlemmer var folk i Kappadokia som adopterte jødiske ritualer. Athinganerne var tallrike i Anatolia og sammen med grekere og armenere dannet de ryggraden i den bysantinske hæren på denne tiden. Mikael startet sin karriere som rådgiver (spatharios) hos generalen Bardanes Tourkos sammen med sine framtidige fiender, Leo V og Thomas slaveren. Han giftet seg med Bardanes’ datter Thekla mens Leo giftet seg med hennes søster. Mikael og Leo forlot Bardanes Tourkos kort tid etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør mot keiser Nikeforos i i 803, og de ble belønnet med høyere militær rang. Mikael deltok aktivt i Leos kupp mot Mikael I Rangabe i 813 etter Rangabes stadige militære nederlag mot bulgarerne. Under Leo V ble Mikael satt til å lede et regiment av keiserens elitestyrker. KeisertidenMikael hjalp Leo til å styrte keiser Mikael I Rangabe og overta makten i 813. Men de røk senere uklar på grunn av at Leo skilte seg fra Mikaels svigerinne, og Leo anklaget Mikael for konspirasjon og dømte ham til døden julaften 820. Henrettelsen ble utsatt til etter jul. Fra fengslet organiserte Mikael en sammensvergelse som resulterte i drapet på Leo under juledagsmessen i 820. Etter attentatet på Leo V dro attentatmennene direkte til fengslet og fikk satt Mikael fri. Han ble øyeblikkelig utropt til ny keiser mens han enda hadde fotlenker på. Senere samme dag ble han kronet av patriark Theodotos I av Konstantinopel. Han måtte straks nedkjempe et opprør fra sin tidligere allierte Thomas slaveren som nesten klarte å styrte ham. Thomas hadde utropt seg til keiser i Anatolia og sendte sine styrker inn i Thrakia hvor de beleiret hovedstaden i desember 821. Selv om Thomas ikke fikk militær støtte fra themene i Anatolia, hadde han støtte fra flåten og kunne beleire Konstantinopel. Thomas spilte på å være en forkjemper for de fattige og på redusert beskatning. Han fikk dessuten støtte fra Al-Mamun i det arabiske Abbasid-kalifatet. Mikael hadde på sin side støtte fra khan Omurtag av Bulgaria, sønn av den avdøde Krum. Våren 823 klarte Mikael med bulgarsk støtte å bryte beleiringen av Konstantinopel. Mikael beleiret Thomas i Arkadiopolis (Lüleburgaz) og tvang fram hans overgivelse i oktober samme år. I sin innenrikspolitikk støttet Mikael ikonoklasmen samtidig som han forsiktig oppmuntret til forsoning med ikonodulene som han sluttet å forfølge, og også tillot å vende tilbake fra eksil. Dette inkluderte blant andre patriarken Nikeforos I av Konstantinopel og abbed Theodore av Stoudios. Disse klarte imidlertid ikke å påvirke keiseren til å forlate den ikonoklastiske troen. En av de få som ble forfulgt av keiseren var den framtidige patriarken Methodios I av Konstantinopel. De siste årene av hans regjeringstid ble preget av to store militære nederlag som kom til å prege riket i lang tid. Det var starten av den muslimske erobringen av Sicilia og sarasenernes erobring av Kreta. Innenlands støttet og styrket Mikael gjenopptakelsen av ikonoklasmen som var gjeninnført av Leo V. På grunn av Mikaels jødisk-kristne opprinnelse og det at han var tilhenger av ikonoklasismen, var Mikael II ikke populær blant ortodokse prester som framstilte ham som en uvitende og dårlig utdannet bonde, men Mikael II var en kompetent statsmann og administrator. Han brakte stabilitet til det meste av Det bysantinske riket for første gang på mange generasjoner, og startet omleggingen av det bysantinske militærvesenet. Regjeringsapparatet og militærvesenet som han organiserte gjorde imperiet under hans barnebarn Mikael III i stand til å stå imot angrep fra abbasidene. Mikael II’s direkte etterkommere i det amoriske dynasti og etterføgerne i det makedonske dynasti hersket i Østromerriket i mer enn to århundrer. FamilieMed sin hustru Thekla hadde Mikael bare en kjent sønn, den etterfølgende keiser Teofilos (813 – 20. januar 842). Eksistensen av en datter ved navn Helena er mulig, men kildene er usikre. Denne Helena ble gift med Theophobos, en aristokrat som ble henrettet i 842 for å ha konspirert mot keiseren. Både den samtidige kronikøren George Hamartolus og Theofanes bekjenneren rapporterte at Theophobos var gift inn i keiserfamilien, men det er usikkert om Helena var Teofilos’ søster eller svigerinne. Etter at hustruen Thekla døde i 823 ble Mikael II gift med Euphrosyne, en datter av den tidligere keiser Konstantin VI og Maria av Amnia. Dette ekteskapet var trolig ment å styrke Mikaels posisjon som keiser, men det førte til mer motstand fra presteskapet ettersom Euphrosyne tidligere hadde vært nonne. Michael II døde den 2. oktober 829. Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
