|
Konstantin V
Konstantin V «Kopronymos» (gresk for «gjødsel» eller «dritt») (født 718, død 14. september 775) var en østromersk keiser fra 741 til 775. Konstantin var sønn og etterkommer til keiser Leo III og huskes spesielt for sin brutale gjennomføring av ikonoklasmen. BakgrunnLeo III gjorde Konstantin til medregent i 720 og da han døde i 741 ble Konstantin enehersker. For å skape allierte mot araberne forlovet Leo III i 732 sønnen med datteren til kongen (Chagan) av Khazar-stammen, et tyrkisk folk som hadde konvertert til jødedommen. Datteren ble deretter gjort til en kristen og ble gjendøpt som Irene. I 750 ga hun Konstantin en sønn og arving, Leo IV. Utover dette politiske ekteskapet fremmet Leo III sin sønn på mange måter; han involverte ham i militære hærtok og Konstantin var til stede ved slaget ved Akroinos i 740. Han ble også involvert i det juridiske arbeidet. Etter sigende hadde han en lidenskap for hesteridning. Kamp om maktenTil tross for Konstantin var den utvalgte etterfølger måtte han snart slåss for sin rett til å regjere med sin svoger Artabasdus, kommandøren av hæravdelingen i Opsikion-distriktet. Ved å være gift med datteren til Leo III, Anna som han hadde to sønner med, hadde Artabasdus allerede nær tilknytning til keiserfamilien, foruten at han hadde et tak på hovedstaden, støtte fra patriarken Anastasios og ikke minst militær støtte. Artabasdus angrep hæren mens den var på krigstokt mot araberne i Anatolia. Artabasdus erklærte at Konstantin var blitt drept i et slag og tok makten i Konstantinopel. Konstantin klarte å flykte til Isauria, samlet sine allierte, hæravdelingene fra Anatolikon og Thrakesion, og beleiret hovedstaden i 742. I løpet av 743 hadde han gjenerobret byen, fanget Artabasdus og fikk øynene hans og til hans to sønner stukket ut. Reorganisering av hærenMed makten i egne hender kunne Konstantin konsentrere seg om å reorganiserte militæret, themene, imperiets militærdistrikter, og dannet nye divisjoner kalt tagmata. Han organiserte disse slik at de ville bli vanskelige å misbruke i konspirasjoner. I 746 invaderte han Syria og erobret byen i Germanikeia. I 747 beseiret den bysantinske flåten araberne og jagde dem fra Kypros. Han erobret landområder fra araberne i 751 som på denne tiden var involvert i innbyrdes krig. I 752 gikk han inn i Armenia og Mesopotamia, okkuperte Theodosioupolis og Melitene. Konstantin beseiret også bulgarerne ved Anchialus i 763. IkonoklasmeEtter at Konstantin hadde sikret imperiet mot den muslimske trusselen vendte han seg mot innenrikspolitikken og gjenopptok farens ikonoklasme (forbudet mot religiøse bilder og ikoner). Hva som personlig motiverte ham er usikkert, men et pestutbrudd i årene 746-747 kan ha vært en faktor. Han fikk skrevet sin egen traktat, Peuseis (Undersøkelsene), og noen fragmenter fra denne har overlevd. I 753 kalte han sammen et kirkemøte, Hiereia-konsilet, med ikonoklastiske biskoper og geistlige, et av de minste kirkemøter noensinne, og hvor patriarken av Konstantinopel unnlot å møte og ingen annen patriark heller. De 338 biskopene som var til stede ga sin støtte til dets Horos (Definisjon), som har overlevd ved at det er bevart i det ikonofile konsilet i Nikaea i 787. Her proklamerte Konstantin at handlingen med å dyrke og ære ikoner var kjetteri. Det ble fastslått at det var umulig å skildre Kristus i kunsten, og videre at også avbildninger av helgener var kjetteri. Konstantin erklærte også at relikvier og bønn til helgene var kjettersk. Øyensynlig med personlig dedikasjon fikk Konstantin en pøbelgjeng i 765 til å lynsje og torturerte en munk og eremitt ved navn Stephen den yngre til døde. Konstantin synes å ha satt i gang en generell forfølgelse av munker, muligens som både et uttrykk for ikonoklastiske politikken og samtidig at han var motstander av munkevesenet som sådan. Påbudet var ikke populært hos befolkningen i alminnelighet. Et mislykket kuppforsøk mot Konstantin ble avslørt i 766 og hvor patriarken selv var implisert. EttermæleDet er vanskelig å bedømme Konstantin som hersker over det østromerske riket. Han fikk gjennomgående hatsk behandling av ikonofile tekster som ble skrevet etter hans døde. Fra omtalen i tekster i verker som Theophanes’ krøniker, Livet til Stephen den yngre, og Antirrhetici av patriarken Nikephoros blir han beskrevet som den typiske ondskapsfulle tyrann, brennmerket med nedlatende kallenavn, og husket spesielt for sin brutale behandling av munkene. Til tross for de partiske skriftene står Konstantin fram som en hersker med betydelig suksess. Han regjerte i lang tidsepoke, fikk betydelige seirer mot araberne og bulgarerne, og hadde nok markante lederegenskaper. Han flyttet syrere til Bysantium etter at han erobret Germanikeia, han fikk grekere til å flytte til Konstantinopel etter pestens herjinger, og lot slavere bosette seg innenfor imperiet. Han lot akvedukten i Valens bli reparert etter at den hadde vært ødelagt siden 626. Som hans far hadde arrangert ekteskapet med Irene skaffet han selv i 769 sin sønn Leo en kone fra Hellas og i 771 fødte hun en sønn, Konstantin, og han kunne se at dynastiet var sikret. Da hans egen Irene døde tok han til seg en ny hustru, Maria, og da hun også døde, giftet han seg med Eudokia som var meget fruktbar og fødte ham fem sønner. Konstantin døde den 14. september 775 mens han var på hærtokt mot bulgarerne. De som forsvarte ikonene betraktet hans død som en guddommelig straffedom. De spredte ryktet at han hadde gitt fra seg avføring i fontenen da han ble døpt og de begynte å kalle ham for «Kopronymus», kallenavn for «gjødsel» eller «dritt»[1]. Da den andre epoken med ikonoklasme brøt ut ble minnet om Konstantin sterkt forbedret, men da ikonene igjen ble restaurert i 843 ble Konstantins sarkofag brutt opp og hans etterlatenskaper brent og deretter kastet på sjøen. Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
