|
Medmenneske
Medmenneske er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1929.[2][3][4] Romanen regnes som et høydepunkt i forfatterskapet, men også som Duuns mest omdiskuterte roman.[5] Romanen var den første i en trilogi, og ble fulgt av Ragnhild (1931) og Siste leveåret (1933).[6] Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: Det vonde drep du ikkje med øks. «Trilogien er bygget opp omkring Ragnhilds mord og de følger det får for den lille menneskegruppe på gården Stavsund: Ragnhild, hennes mann Håkon, hennes svigermor Tale, sønnen Halvard og i siste bind også datteren vesle-Tale.»[7] BakgrunnEtter at Duun hadde fullført storverket Juvikfolket i 1923, hadde han vært på leting etter annet, nytt stoff. Han hadde gitt ut ei novellesamling og tre romaner med sprikende form og tendens.[8] Duun hadde fått Statens kunstnerlønn fra 1923, og var på leting etter en balanse mellom lærerlivet og forfatterlivet.[8][9][10] Før jul i 1927 sa han opp lærerstillinga for å samle seg om forfatterskapet.[11] I disse årene var han også regelmessig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur.[8][12] Litteraturhistorikeren Bjarte Birkeland skriver at Duuns forfatterskap var i ferd med å skifte retning og dybde: «Det vart ikkje lenger nok å skrive romanar med vekt på ytre årsaksamanhengar mellom individet og det omgjevande miljø […] Det er krefter i det indre mennesket som meir og meir kjem i søkjelyset, krefter som spring ut or ukjende brunnar i menneskesinnet.»[13] Innhold Historien i romanen utspiller seg i løpet av en måned i 1899, på gården «Stavsund» i ei fjordbygd et uspesifisert sted i Ytre Namdalen.[17] Familien på Stavsund består av kårfolkene Didrik og Tale, det unge gårdbrukerparet Håkon og Ragnhild og deres sønn Halvard. Håkon er sønnen til Didrik og Tale, mens Ragnhild er gift til gården. Flere familiemedlemmer og tjenere på gården opptrer også i romanen. Ragnhild og Håkon har vært gift et par års tid, og driver gården med fiske, krøtter og kvernbruk.[8] Kårmannen Didrik har fremdeles energi og virketrang, og har etablert seg som en konkurrent til sønnen Håkon i arbeidet med å bygge et moderne kvernbruk.[18][19] Det var opprinnelig Håkons idé, men Didrik tar opp kampen i et siste forsøk på å skape seg et positivt ettermæle. Selv om Duun presenterer Didrik som en negativ person, blir han også utstyrt med en forhistorie som kan være med å forklare hvordan han har hardnet og blitt mannevond. Didrik beskrives som evnerik, kunnskapsrik og med selvtillit.[20][21] I sin biografi om Duun skriver litteraturforsker Heming Gujord at «ett eller annet sted i livsløpet har den evnerike mannen sporet av.»[8] Uhell og økonomiske problemer som har redusert hans sosiale status kan være noe av forklaringen.[22] Didrik har tilsynelatende hatt en sterk rettferdstrang. Gjennom motgang har dette karaktertrekket blitt forgjort, og Didrik har endt opp som en retthaversk kranglefant som fører prosesser på jakt etter «retten sin».[20][23] Ragnhild beskrives på sin side som en skjebnetro fatalist[8] med stor selvtillit og godt selvbilde.[22] Hun har «eit lyst syn på livet» og «kjenner omsorg og ansvar for andre».[24] Gujord mener at Ragnhild «i egne øyne er et medium for en høyere makt.»[8] Håkon blir framstilt som en svak og ettergivende sønn. Han har problemer med å leve opp til bygdesamfunnets tradisjonelle mannsrolle, og må søke hjelp hos naboen for å slakte et dyr. Håkon har likevel nok egenvilje til at han er i konflikt med faren om hvem som skal bygge og drive kvernbruk. Under et møte mellom Didrik og Ragnhild en tidlig morgen tettes konflikten mellom de to. Hun er ute for å hente ved; han er bakfull og har sovet i kvernhuset. Han provoserer og truer henne, slik at hun løfter vedøksa og slår ham i hodet. Ragnhild kamuflerer først drapet som en ulykke. Hun tilstår drapet overfor Håkon, men finner ingen takknemlighet eller forståelse hos ham.[20] Romanen slutter med at Ragnhild tilstår drapet for alle, og reiser fra gården i følge med lensmannen.[12]
Tolkning Professor Jan Inge Sørbø skriver at romanserien både er «ein einkel allegori om godt og vondt og ein uhyre kompleks psykologisk studie.»[25] Flere peker på at «mennesket for Duun etter kvart vart meir og meir ei gåte. … og om so skulde vera, so er då Didrik Dævel eit godt døme på gåta. For diktaren gjev oss ingi fullgod utgreiding om kvifor og korleis Didrik har vorte som han er.»[26] De alle fleste som har skrevet om boka, har oppfattet den som en fortelling om kampen mellom det gode og onde, med Ragnhild og Didrik som representanter for godt og ondt.[17][24] Selv om Ragnhild kommer i skade for å drepe Didrik, hører hun til Duuns heltefigurer, og drapet oppfattes som en videreføring av hennes gode etiske ståsted.[17] Birkeland skriver om «det dramatiske og moralske paradokset at dette nærast fullkomne mennesket blir mordar».[23] Litteraturhistorikeren A.H. Winsnes beskriver Ragnhild som «det ekte og hele menneske» som må «berge det menneskelige i seg selv og den lille verden hun lever i.»[27] Daniel Haakonsens artikkel «Tanker om Ragnhild i Medmenneske» er blant de analysene som går lengst i å forklare Ragnhild som en godhetsaktør.[17][28][29] Blant de som har lest romanen annerledes, har litteraturhistoriker Åsfrid Svensen oppfattet personene som fanget i et mønster av kjønnsroller og grunnleggende konflikter i bondesamfunnet i datida.[17][29] Svensen skriver at «den breie miljøskildringa dei er sette inn i, viser at problema deira ikkje er bare individuelle; dei er farga av den tida og den samfunnsutviklinga dei lever innafor.»[18] Også professor Willy Dahl leser verket i lys av tida, i tråd med programmet for hans litteraturhistorie: «Didrik Dales ondskap er tidfestet og forklart. Handlingen er lagt til nittiårene, og det som løser ut striden er det materielle framsteget.»[5] Arne Reinskau har en uvanlig innfallsvinkel der han oppfatter Ragnhild som en kynisk opportunist som har giftet seg for pengenes skyld, og gir henne skylden for at ting går som de går.[17][30] Litteraturkritiker Rolv Thesens bok om Duuns forfatterskap, Mennesket og maktene, ble først utgitt i 1942, mens Norge var okkupert, og den kan leses som en drøfting av hvordan man kan møte ondskap og brutalitet.[31] I og med at Thesen oppfatter ondskap som en reell sosial faktor, blir også hans tolkning av Didrik preget av dette: «Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske».[20] Winsnes mener at Ragnhild er «det kvinnelige sidestykke til Odin. Hos henne er menneskekraften utløst».[27] Heming Gujord peker på sin side på at Ragnhild er en komplementærskikkelse til Odin i Juvikfolket. «Der Odin gav sitt liv, dreper Ragnhild. Kan slikt forsvares?»[8] Gujord mener at Ragnhild, sett fra Didriks ståsted, har forløst Didrik «fra den ulykkelige rollen som den onde i bygda.» Gujord peker også på at Didrik med dette tvinger Ragnhild inn i en rolle som hun ikke har ønsket seg.[8] Lektor Sonja Nygård Wæraas skriver i sin artikkel om boka at Ragnhilds drapshandling forverrer forholdet mellom Ragnhild og Håkon: «Da Håkon skjønar at Ragnhild ser ned på han fordi han ikkje kan akseptere gjerninga hennes, blir situasjonen ennå vanskelegare. Håkon har frå før ei slags mindreverdskjensle overfor Ragnhild, og hennes forakt er nok meir enn han kan bere utan at han tar skade av det.»[24] Både Svensen, Thesen og Birkeland peker på at Håkons avvisning har likhetstrekk med hvordan Noras innsats blir avvist av ektemannen Torvald i Ibsens skuespill Et dukkehjem.[20][23][18] Professor Otto Hageberg har analysert boka med en psykoanalytisk innfallsvinkel, på jakt etter de underbevisste indre kreftene hos personene.[17][29] Han mener at underbevisste driftskomponenter hos Ragnhild er med på styre handlinga i romanen. Hun har sterke følelser som hun undertrykker og kontrollerer, og som står i motsetning til de normene og verdiene hun bærer fram og som samfunnet rundt henne bygger på. Noen av disse følelsene er knyttet til en gjensidig, ubevisst tiltrekning mellom Ragnhild og Didrik.[17] Hageberg peker på at seksualitet, død og vold ofte er strukturelt sammenvevd hos Duun.[17] Harald Beyer peker også på at «det fineste og merkeligste i romanen er skildringen av det innfløkte forholdet mellom godt og ondt i menneskesinnet … de dypere årsaker og de virkninger som ingen kan forutse.»[32] Rolv Thesen nevner også skildringa av forholdet mellom det 'vonde' og det 'gode' menneske som det mest geniale i romanen.[20] Romanen i ettertidRomanens status som klassiker bekreftes av at den er med i noen utvalg av Norges beste bøker: Søyler i norsk litteratur (1987) og Århundrets Bibliotek (1991). Duun omarbeidet selv boka til scenebruk på Det Norske Teatret, i samarbeid med teatersjefen Knut Hergel.[33][34] Lars Tvinde spilte rolla som Didrik Dale i den første oppsetningen i 1937 og i senere oppsetninger på samme teater. Senere har Kristian Hefte spilt Didrik på Trøndelag Teater i 1952, og Rolf Berntzen på Den Nationale Scene i 1961. Liv Ullmann spilte Ragnhild på Det Norske Teatret i 1963. TV-serien Medmenneske ble sendt av Fjernsynsteatret i 1981. Espen Skjønberg spilte rollen som Didrik, Britt Langlie spilte Ragnhild, mens Arild Brinchmann sto for manus og regi.[35] Kjetil Bang-Hansen gjorde en ny dramatisering av romanen i 1991.[36][37] En ny dramatisering ved Otto Homlung og Tine Thomassen i 2001 tok utgangspunkt i hele trilogien. Riksteatret satt opp versjonen, med premiere i Namsos 5. februar 2001.[38] Skuespilleren Ragnhild Vannebo har utviklet scenemonologene Lea på stranda (1984), Ragnhilds veg (1998) og Tale på trænet (2013; «trænet» = toget) ut fra trilogien.[39][40] Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||
