|
Arild Brinchmann
Arild Ludvig Brinchmann (1922–1986) var en norsk regissør og teatersjef. Hans produksjon som regissør omfattet både film, scene og tv. Han var sjef for Fjernsynsteatret og Nationaltheatret. Liv og virkeBakgrunnArild Brinchmann var sønn av legen og forfatteren Alex Brinchmann (1888–1978), og ble født i Oslo i 1922. Hans søster Helen Brinchmann var også skuespiller. Diplomaten Lauritz Grønvold var hans mors tvillingbror. Brinchmann skulle ha tatt examen artium i 1940, men kunne ikke på grunn av krigsutbruddet. Under krigen deltok han i motstandsbevegelsen, blant annet som grenselos til Sverige. Mot slutten av krigen satt han en periode fengslet på Grini fangeleir. Da freden kom, var han med på å henta falne nordmenn hjem fra Tyskland og Polen, og han deltok i letingen etter Nordahl Grieg. KarriereEtter dette studerte han jus en tid før han tok til å studere regi, både i Norge, Tyskland og Sverige, der han blant annet ble kjent med Ingmar Bergman. Han filmdebuterte som regissør med dokumentaren Vi banker på fra 1951, som handlet om flyktningleirer i Europa. Denne filmen fikk han Statens filmpris for. I 1954 mottok han Statens filmstipend, og hans første spillefilm, Ut av mørket kom i 1958 med manus av Alex Brinchmann. Samme år utgav han Høysommer, etter en novelle av Cora Sandel. I 1959 ble han ansatt i NRK der han fra 1960 til 1967 var Fjernsynsteatrets første sjef, og introduserte moderne samtidsdramatikk for et større norsk publikum, ved å hente inn stykker av Samuel Beckett og Harold Pinter. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette.[trenger referanse] Etter dette var han sjef for Nationaltheatret fram til 1978. Han var svært kvalitetsbevisst, noe som kan eksemplifiseres ved da han i 1969, valgte å avbryte forestillingen Congo etter generalprøven. Brinchmann mente at forestillingen ikke holdt kunstnerisk mål. Dette hadde aldri hendt på Nationaltheatret tidligere. I tillegg ansatte han flere faste teaterinstruktører, som Kirsten Sørlie, Edith Roger, Janken Varden, Per Bronken, Magne Bleness og Jan Bull, som skulle arbeide i team. Dessuten ansatte han skuespillere som den gang var ukjente, for eksempel Lars Andreas Larssen og Sverre Anker Ousdal. I samarbeid med Janken Varden satte Brinchmann opp forestillingene Et spill om pugg og Kongens morgentøfler på Fagerborg skole i 1969 for å nå ut til et nytt publikum. Noen av stykkene ble Brinchmann kritisert av teaterstyret for å hente inn, fordi man mente de var for politiske for teatret. Brinchmann på sin side krevde full frihet innen repertoaret. Han ville ofte hente inn radikale teaterstykker, som stod i opposisjon til de konservative teaterstykker.[6] Som teatersjef fikk han meget støtte fra styreformannen Jens Christian Hauge.[7] Da Brinchmann gikk av, markerte mange skuespillere sin motstand mot ham ved å ikke møte opp på den offisielle avskjedsfesten, men derimot reise på fest hos Toralv Maurstad i Holmenkollen. Likevel ble det en verdig avskjedsmarkering, der den da pensjonerte, men respekterte skuespilleren Per Aabel holdt takketale for Brinchmann. «Jeg måtte bli pensjonist, før det kom en teatersjef som lærte meg at teater er mer enn oss store stjerner,» sa Aabel.[8] Etter avgangen for Nationaltheatret var han frilansinstruktør. Han mottok Amandaprisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for Av måneskinn gror det ingenting. NRK sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.» Nils Johan Ringdals bok Nationaltheatrets historie 1899-1999 tegnet et bilde av Brinchmanns som «herskesyk, egoistisk og hevngjerrig», en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig.[9][10] FilmografiSom regissør
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
