|
Fylkeskirke
Fylkeskirke (norr. fylkiskirkja) betegner normalt hovedkirken (tituli majores) i middelalderens fylker[1] – som ikke må forveksles med dagens moderne norske fylker. Fylkesordningen ble innført på Vestlandet og i Trøndelag allerede i vikingtiden. Ved innføringen av kristendommen ble fylkene definert som kirkesogn og den viktigste kirken ble fylkeskirke i sitt område. Da fylkesordningen ble innført på Østlandet var kristningen fullført,[trenger referanse] men kirkene ble også der i prinsippet organisert med fylkeskirker. KirkehierarkietDom- og fylkeskirkerI erkebiskop Eirik Ivarssons statutt fra 1189 eller 1190 heter det at alle andre kirker er underlagt biskopens fylkeskirker («Eða fylkis kirkia er allar kapellur hniga til j þvi fylke sem biskups er skipoen til».[2] I erkebiskop Jørunds første statutt fra 1290 skilles det mellom prester, proster og andre kirkelige formenn», samt hovedprester. Der står det også at hovedkirkene hadde «mikla sokn ok viða», altså vide storsogn.[3] Det kan se ut til at kirkenes status i Norge kan ha variert mellom ulike bispedømmer. Kristenretten i Frostatingsloven opererer i så måte med to kirkebetegnelser, nemlig fylkeskirker og høgendeskirker, og ifølge erkebiskopen var de siste underlagt fylkeskirkene. I Gulatingsloven fantes det både fylkeskirker, fjerdingskirker, og andre kirker. I Eidsivatingslagen fantes både hovedkirker og høgendeskirker, men der nevnes også ved ett tilfelle hovedkirke i treding, noe som antyder at enkelte hovedkirker har hatt høyere rang enn andre. Historia Norvegiæ er den eldste kilden til lovsamfunnet i Norge, og verket kaster lys over den tidlige kirkelige inndelingen i Eidsivatingslagen, som delte storfylket inn i tredinger. Tredinger og tredingkirkerTredinger (þriðjung) er kjent fra flere skriftlige kilder, ikke minst Historia Norvegiæ og Eidsivatingslagen. Status for tredingkirker (þriðjungkirkjur) ser ut til å ha vært lik fylkeskirkenes (fylkiskirkja), men inndelingen var litt annerledes. Tredingene var en slags «storsogn», som snarere var en nyere type borgerlig inndeling, enn kirkelig. Taranger (1888) identifiserte for eksempel tredinger i landskapene Hadeland, Ringerike og Romerike, men utenfor disse områdene lot ikke tredinger seg påvise.[4] Iversen & Brendalsmo (2020) har studert Eidsivatingslagen mer inngående og kommet fram til en ganske annen inndeling av storfylket enn hva Taranger og andre har antydet, nemlig at det var inndelt som fire tredinger.[5] I så måte var Hedmark og Gudbrandsdalen delt inn med Vågå kirke i Gudbrandsdalen nord, Sødorp kirke i Gudbrandsdalen sør, og Ringsaker kirke i Hedmark og Østerdalen som tredingskirker; Land, Hadeland og Toten var delt inn med Fluberg stavkirke i Land, Nikolaikirken på Hadeland, Hoff kirke på Toten som tredingskirker; Romerike, Ringerike og Tverrdalene var delt inn med Nes kirkeruin på Romerike, Norderhov kirke på Ringerike, og Heggen kirke på Modum og Tverrdalene som tredingskirker; Telemark og Numedal var trolig delt inn med Atrå stavkirke i Tinn og Nummedal, Hjartdal stavkirke i Øst-Telemark, og Seljord kirke i Vest-Telemark som tredingskirker.[5] Prestegjeld og hovedkirkerUtover i senmiddelalderen modnet organiseringen av kirken seg, og fylkeskirkene fikk mindre betydning og ble avløst av hovedkirker som favnet et mindre geografisk område, hvilket etter hvert ble kjent som prestegjeld. Innen år 1067Da Olav Kyrre ble norsk konge i år 1067 antas det at følgende fylkeskirker var bygget og innviet:[6][7].
Perioden 1150-1250Oversikt over fylkeskirker i perioden 1150-1250, basert på et utvalg kilder - ikke alle er oppgitt her. Enkelte andre kirker som er oppgitt som fylkeskirker i andre kilder, er utelatt ettersom de ikke er oppført i flere kilder. I Viken var det følgende fylkeskirker:[8]
Under Frostatinget var det følgende fylkeskirker:[9]
I Halogaland var det én fylkeskirke:[9] Referanser
|
