|
Finn Varde Jespersen
Finn Varde Jespersen (1914–1944) var en aktiv orienteringsløper mot slutten av 1930-årene, og norsk bombeflyger under andre verdenskrig. Han deltok først i kamper under den tyske invasjonen av Norge våren 1940. Etter den norske kapitulasjonen i juni 1940 flyktet han via Finland, Sovjetunionen og Japan til Canada. Der ble han elev, og etterhvert instruktør ved den norske flyskolen Little Norway ved Toronto. Jespersen tjenestegjorde så ved RAF Transport Command, søkte seg deretter til fronttjeneste, og ble etterhvert pilot i det britiske flyvåpenets RAF Bomber Command med grad av løytnant. Han omkom under et bombetokt over Frankrike i forbindelse med den allierte invasjonen i Normandie, den 6. juni 1944. Finn Varde Jespersen skrev dagbok i perioden april 1940 til desember 1940, fra krigsutbruddet til han var nesten fremme i Little Norway. Dagboken ble utgitt i 1983, og er beskrevet som et av de mest detaljerte kildeskriftene fra de norske soldatene i 1940. Utdanning og idrettFinn Varde Jespersen ble født i Kristiania (Oslo). Han var sønn av ingeniøren og OL-turneren Per Mathias Jespersen og Anna Jespersen født Johnsen, begge opprinnelig fra Skien.[1] Han tok realartium ved Ris skole i 1932, og studerte senere bygningsingeniørfag i Dresden, men avbrøt studiene i 1937 og gikk ett år på Otto Treiders Handelsskole.[2] Han arbeidet som funksjonær i det norske datterselskapet av det nederlandske elektronikkselskapet Philips fra 1937[2] til krigsutbruddet.[3] På 1930-tallet var han en aktiv idrettsmann og konkurrerte i orientering for IL Heming. I 1940 nevnes han i Familieboken som en av Norges fem beste orienteringsløpere.[4] Han var på det norske landslaget i den tredje skandinaviske cup i september 1939, hvor kun svensker og nordmenn deltok grunnet reiserestriksjoner for finnene etter utbruddet av andre verdenskrig. Jespersen kom på tredjeplass individuelt.[5][6][7] Av annen idrett deltok han i hopprennet i student-VM i Oslo i 1937, hvor han fikk en fjerdeplass,[8] i Birkebeinerrennet i 1940[9] og han var skiinstruktør for Skiklubben Sport og aktiv på ski i Heming.[10] I sesongen 1940 vant han en konkurranse i Finland foran de finske orienteringsløperne Börje Malmström, Jan Gripenberg og Birger Lönnberg. Dette resultatet har blitt beskrevet som den første noterte norske seier i orientering i Finland.[5] Andre verdenskrigKampene i Norge i 1940 Utpå vinteren 1940 var Finn Varde Jespersen i ferd med å melde seg som frivillig på finsk side i vinterkrigen, men våpenstillstanden satte en stopper for det.[3] Forberedelsene han hadde gjort kom derimot til nytte ved den tyske invasjonen av Norge i 1940.[3] Den 11. april gikk Jespersen sammen med flere andre på ski inn i Nordmarka fra Frognerseteren for å slutte seg til norske styrker.[11] På kvelden dagen etter møtte de og sluttet seg til en gruppe ved Vestenden under ledelse av løytnantene (senere oberst) Haakon Harlem og Carsten Lütken.[12][13] Gruppen ble dagen etter transportert til Brandbu, fikk utstyr ved hærens depot der og ble satt opp som 13. kompani av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 (IR 6) (Kp. 13/IR 6), senere kjent som «Sørkedalen kompani», med løytnant Harlem som kompanisjef.[14][15]. Kompaniet ble forlagt på bedehuset på Brandbu for oppøving. I mellomtiden ble Jespersen sammen med 5 andre, blant dem Andreas Aubert og Lars Bergendahl, satt inn i patrulje i Nordmarka. De var lett bevæpnet, men soldatene var stort sett svært gode skiløpere.[16] Grunnet den tyske fremrykkingen måtte de norske styrkene trekke seg tilbake fra Hadeland den 17. april, uten at «Sørkedalen kompani» ble varslet om det.[17] Kompanisjef Harlem fryktet imidlertid at de skulle bli etterlatt og omringet, og sendte derfor Finn Varde Jespersen på en spesialpatrulje for å skaffe sikre opplysninger om kampsituasjonen.[13][17] Jespersen fikk beskjed om at de norske styrkene var beordret å trekke seg tilbake til områdene nord for Hadeland, og i løpet av natten vendte han tilbake og varslet kompaniet, som i siste liten kom seg ut av den tyske knipetangsmanøveren.[17] Sammen med kompaniet forlot Jespersen Nordmarka og ble transportert med bil til Eina.[18]  Dagen etter, den 18. april, fikk kompaniet ordre av kompanisjef løytnant Harlem at oppgaven var rekognosering og sikringstjeneste mellom Randsfjorden og jernbanelinjen Bleiken-Kutjern.[19] Under en patrulje den 19. oppdaget Jespersen tyske styrker ved veien langs Randsfjorden, men problemer med å samle kompaniet førte til at det ikke ble utført noe angrep.[20] Et par dager etter, ved Gjervika, kom deler av kompaniet i kamp med en tysk kolonne på vei mot Gjøvikfronten, og en rekke tyske soldater ble drept eller skadet, uten tap på norsk side.[21] Grunnet manglende kontakt med andre norske styrker og matmangel trakk Jespersen sammen med hoveddelen av kompaniet den 21. april nordover, i retning Lillehammer.[22] På grunn av tysk fremrykking ble det bestemt at kompaniet skulle deles opp og trekke nordover i små grupper. De som ønsket å oppgi striden, ble stilt fritt til det.[23] Jespersen fortsatte på ski mot Lillehammer med noen få kamerater fra orienteringsmiljøet.[23] Den 25. april traff Jespersens flokk andre enheter fra IR 6 og staben i Gausdal.[24] Etter å ha hvilt ut ble Jespersen sammen med andre gode skiløpere satt til sikringstjeneste på fjellet mellom Østre og Vestre Gausdal,[25] i forbindelse med kampene i Gausdal. Den 30. april kapitulerte den norske hovedstyrken i Gausdal, mens Jespersen sammen med noen kamerater fortsatte for å forsøke å slutte seg til norske styrker lenger nord.[26] Den 5. mai hadde Jespersens gruppe på ski kommet seg til Gjendebu og fikk der nyheter om at kampene i Sør-Norge var avsluttet.[27] Jespersens gruppe bestemte seg for å trekke i sivil og dra tilbake til Oslo, for der eventuelt å reise videre og slutte seg til norske styrker i Nord-Norge.[28] På vei tilbake til Oslo ble gruppen tatt til fange av tyske soldater på Fagernes.[29] De ble transportert med tog under tysk bevoktning, men klarte å rømme da toget gjorde et stopp ved Fall stasjon.[30] Etter en strabasiøs tur gjennom tung snø uten ski kom Jespersen seg til Brandbu og dro så fra Jaren stasjon den 9. mai med tog til Oslo.[31] Vel tilbake i Oslo fant Jespersen det kvalmende at jevnaldrende kampdyktige bekjente ikke hadde meldt seg til tjeneste.[32] Sammen med likesinnede begynte han snart å planlegge å reise til Nord-Norge og av Johan Grøttumsbråten fikk han informasjon om en vei han kunne benytte for å komme over til Sverige.[33] Etter litt over en uke i Oslo dro Finn Jespersen den 18. mai sammen med sin søster og far via Sverige for å slutte seg til norske styrker i Nord-Norge.[34]
Den 20. mai hadde de tre kommet seg over grensen, ble oppdaget av svenske soldater og etter forhør satt fri og reiste med tog fra Charlottenberg til Stockholm.[35] De tre tok middagstoget fra Stockholm 23. mai[36] og gikk så over grensen ved Torneträsk. Etter å ha kommet ned til nærmeste norske hus ble de hentet av militærpoliti fra Setermoen.[37] De ble registrert og reiste de dagen etter videre via Målselv til Tromsø, hvor de ankom 27. mai og ble gående og vente på å bli fordelt.[38] Vel fremme i Tromsø ble Jespersen gående uvirksom, siden det ikke var noe organisert apparat for å ta imot frivillige fra Sør-Norge.[39] Etter noen dager dro Jespersen derfor til Målselv og oppsøkte Ole Reistad, sjef for Hærens flyvåpen i Nord-Norge, da han hadde hørt at Reistad skulle etablere en flyskole.[40] Reistad rådet Jespersen til å dra til Setermoen, ettersom styrker til fronten ved Narvik ble satt opp der, noe Jespersen gjorde.[41] Den 7. juni fikk Jespersen melding om at han skulle til fronten ved Narvik dagen etter,[42] men dagen etter fikk de beskjed om at de allierte hadde trukket sine styrker ut og de norske styrkene i Nord-Norge hadde kapitulert.[43] Reisen til CanadaJespersen bestemte seg for å dra til Storbritannia, helst via Tromsø, alternativt via Finland, og han returnerte til Tromsø samme kveld, en halv time for sent til å følge med sin søster Turid som reiste med DS «Gro».[44] Etter noen dager i Tromsø dro han via Alapmoen og videre med en frakteskute mot Finland og passerte grensen den 15. juni 1940.[45] Jespersen reiste til Helsingfors, hvor en liten gruppe nordmenn ventet på å komme seg videre.[46] De håpet å kunne reise med båt fra Petsamo, men utreise den veien ble stoppet av finske myndigheter.[46] I påvente av at reisen skulle ordne seg tok Jespersen strøjobber og løp orientering, hvor han vant 4 av 7 store løp den sesongen.[46] I november 1940 fikk Jespersen mulighet til å reise og dro sammen med noen andre nordmenn østover.[46] Under reisen med Den transsibirske jernbanen fra Moskva gjennom Sovjetunionen observerte Jespersen en rekke flyplasser og han ble fortalt av en russer at noen av flyskolene hadde tyske instruktører,[46] noe som passer med utstrakt tysk-sovjetisk samarbeid under Molotov–Ribbentrop-pakten i årene 1939–1941. Jespersen og hans følge kom den 24. november 1940 til Vladivostok.[46] Den 1. desember fikk Jespersen og de andre flyktningene gå ombord det japanske skipet «Amakusa Maru».[47] Fartøyet avseilte ved midnatt 2. desember slik at den japanske besetningen og passasjerene ikke kunne se byens forsvarsverk.[46] Den 4. desember var fartøyet fremme i Japan og Jespersen og hans tre norske bekjente reiste snart videre.[46] Den 29. desember 1940 ankom Jespersen den norske flyskolen Little Norway i Toronto, Canada.[48] Little Norway og RAF   Etter fullført rekruttskole begynte Finn Varde Jespersen på flygerutdanning ved den norske treningsleiren Little Norway i Toronto den 1. februar 1941.[49] I september samme år fikk han flygervingen. En lagkamerat fra IL Heming, Per Bergsland, var i samme kull.[5] Det var også Marius Eriksen og Helner Grundt Spang.[50][51] Jespersen tjenestegjorde fra januar til oktober 1942 som instruktør ved Little Norway, hvor den første av hans elever var Per Hysing-Dahl.[48] Fra november frem til september 1943 var han ved en norsk enhet i RAF Transport Command, 45. Group, som var stasjonert på RCAF Station Lachine i Québec.[48] Derfra transporterte han bombefly, blant annet Liberator. Han deltok på syv slike fergeflygninger fra flyfabrikker i USA og ut til avdelingene, deriblant to til Britisk India.[48][52] Finns søster Turid bodde i Montreal, og hun hadde giftet seg med den norske flyveren Fritz Thoresen, som var ved samme avdeling som broren, og Jespersen besøkte søsteren mellom turene.[48][53]
I begynnelsen av november 1943 ble han overført til RAF Bomber Commands treningsbase RAF Upper Heyford i England.[48] I mars 1944 var han ved RAF Wigsley, en opptreningsbase for fire-motors bombefly i Nottinghamshire.[48] I slutten av april 1944 ble Jespersen beordret til Pathfinder-skvadronen No. 97 Squadron RAF,[48] på den tiden stasjonert ved RAF Coningsby i Lincolnshire.[48] Skvadronen var oppsatt med Avro Lancaster bombefly. «Pathfinder-skvadronene» var helt sentrale i Bomber Commands taktikk og vanligvis var det kun meget erfarne mannskap med fullført periode på tretti operative tokt som ble tatt ut til denne tjenesten, men enkelte ferske som hadde utmerket seg under trening ble etterhvert også inkludert.[48] Jespersen og hans besetning fikk svært gode skussmål ved avsluttet opptrening, så gode at de ble innkalt til Flyvåpnenes Felleskommando og møtte admiral Hjalmar Riiser-Larsen.[48] Jespersen fløy først to tokt som ekstramannskap sammen med et erfarent mannskap.[48] Det første toktet mot jernbaneknutepunktet ved Amiens i Frankrike var uten større hendelser, mens det andre, som var rettet mot industri i Braunschweig i Tyskland, var mer dramatisk.[48]
  Den 27. mai fløy Finn Varde Jespersen det første toktet som sjef på eget bombefly.[48] Toktet gikk mot de tyske kystbefestningene ved Saint-Valery-en-Caux like vest for Dieppe,[48] og var et ledd i de alliertes forsøk på å ødelegge deler av Atlanterhavsvollen før invasjonen av Normandie, ettersom det tyske kystartilleriet utgjorde en alvorlig trussel mot de allierte fartøyene ved den forestående landgangen.[48] Noen dager senere, natten mellom 5. og 6. juni, var Jespersen og hans besetning på et nytt bombetokt mot tyske kanonstillinger ved Cherbourg. Bombingen var opptakten til slaget om byen som en del av invasjonen av Normandie.[1][52][55] Toktet, som tok av rett før klokken 3 om natten den 6. juni, var en del av den siste bombingen av de tyske stillingene før invasjonsstyrken gikk i land i Normandie. Toktet var vellykket, da de tyske batteriene ved Saint Pierre du Mont og La Pernelle ble satt ut av funksjon og ikke kunne skyte mot invasjonsflåten.[49] Dette toktet endte med at flyet ble skutt ned. I tillegg til løytnant Finn Varde Jespersen besto besetningen av fire andre nordmenn, en brite og en canadier, og alle ble drept: 27 år gamle sersjant og navigatør Christian Andreas Münster fra Borre, 22 år gamle sersjant og bombesikter Knut Baade Magnus fra Bergen, 24 år gamle sersjant, telegrafist og skytter Kåre Pedersen fra Gjerpen, 28 år gamle sersjant og skytter John Ernst Herlof Evensen fra Oslo, sersjant og mekaniker Gerald John James Ashpole fra Storbritannia og løytnant og skytter William Robert McCutcheon fra Canada.[56][57] Den tyske jagerflyveren som skjøt dem ned var Helmut Eberspächer. Flyvraket ble funnet ved Bayeux.[58][59] UtmerkelserJespersen ble tildelt Haakon VIIs 70-årsmedalje 5. april 1943[49] og post mortem tildelt Krigsmedaljen.[49][60] MinnesmerkeDen 6. juni 2014, ved 70-årsmarkeringen for invasjonen, ble det i landsbyen Osmanville i Normandie avduket en minnesten over Jespersen og hans besetning. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og generalinspektør for Luftforsvaret Per Egil Rygg var tilstede.[61][62] Referanser
Kilder
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
