Festdagsreduksjonen

Festdagsreduksjonen (helligdagsreformen), gjerne oppfattet som Struensees festdagsreduksjon, var en halvering av antallet helligdager i Danmark-Norge, gjeldende fra 1771. Forordningen ble underskrevet av kong Christian VII 20. oktober 1770.

Forordningens tekst lød som følger:

Skiønt deres Anordning kan have havt et gudeligt Øiemerke, ere de dog mere blevne anvendte til Lediggang og Laster, end til sand Guds Dyrkelse; hvorfore det er bedre, at de efter andre Protestantiske Landes Exempel blive anvendte til Arbeide og nyttig Gierning. Følgende Festdage skal aldeles ophøre: den 3 Jule-, Paaske- og Pintse-Dag; Hellig 3 Kongers Dag; Marie Renselses Dag; St. Hans Dag; Marie Besøgelses Dag; Mikkels- og Alle-Helgens-Dag; dog skal denne Dags Texter og Bønner for Reformationen forklares og læses neste Søndag efter 1. November. Marie Bebudelses Dag skal henlegges til 5. Søndag i Faste, og dens Evangelium og Text til Aftensang da forklares. Taksigelses-Festen for Ildebrandens Dæmpelse i København den 23. October skal og ophøre, derimod skal neste Søndag derefter Taksigelse skee af Prædikestolene og Bønnen læses. Dette skal begynde fra neste Advents Søndag. Da det formodes, at Søndagen og de vedblivende Fester med desmere Alvorlighed og Andagt helligholdes; hvorover Vedkommende tilbørligen have at holde. De Tavler og Bekkener, som skulde ombæres eller udsettes paa nogen af disse afskaffede Hellig-Dage, skal henlegges til neste Søndag efter.

Forordning af 26. October 1770, Schous Forordninger V. Deel , 1777, s. 115.

Med denne forordning skulle altså følgende dager ikke lenger være helligdager:

• Helligtrekongersdag, 6. januar (13. dag jul)
• Kyndelsmesse, 2. februar (halvgått vinter)
• Maria budskapsdag, 25. mars
• Tredje påskedag
• Tredje pinsedag
• Jonsokdag, 24. juni
• Maria besøkelsesdag, 2. juli
• Mikkelsmess, 29. september (tid for høstonn)
• Allehelgensdag, 1. november
• Tredje juledag

Etter reformen gjensto det elleve høytidsdager. Høytidene rundt november ble samlet i den bevegelige allehelgensdag (første søndag i november).

Mange steder ble helligdagene som ble fjernet videreført som prikkedager, «halv-helligdager» da tjenestefolket skulle ha fri og minst mulig skulle gjøres.^[1]

Det har vært en utbredt feiloppfatning at denne reformen ble utarbeidet av Struensee. Utarbeidelsen av reformen skjedde imidlertid før Struensee hadde fått den endelige makten i regjeringen. Dette oppnådde han først over sommeren 1770, og den eneste innflytelsen han har hatt, er at han har akseptert reformen og fått kongen til å underskrive den. Så selv om Struensee godtok reformen, var den ikke et produkt av hans regime. Historikeren Edvard Holm har uttalt at hvis reformen hadde vært utarbeidet av Struensee, så hadde enda flere helligdager blitt fjernet.^[2] Tross dette faktum ble det allerede i samtiden en utbredt forestilling at det var Struensee som sto bak, og denne forestillingen har blitt videreført i senere tiders populærhistoriske litteratur.^{[trenger referanse]}