|
Eurovision Song Contest 1998
Eurovision Song Contest 1998 var den 43. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i National Indoor Arena i Birmingham i Storbritannia lørdag 9. mai 1998. Arrangementet ble produsert av britiske BBC som følge av Storbritannias seier året før med Katrina and the Waves og «Love Shine a Light». Programledere var svenskfødte Ulrika Jonsson og BBCs mangeårige Eurovision-kommentator Terry Wogan. Dette var rekordhøye åttende gang at Storbritannia sto vertskap for konkurransen; og det skulle gå 25 år før landet igjen blir vertskap. Dette året ble banebrytende på flere måter. For første gang ble telefonavstemning tatt i bruk i stor skala, og dermed var det for første gang seerne som kåret vinneren. Dette ble også siste året sangene ble akkompagnert av et orkester, og det var siste året landene måtte synge på sitt eget språk. Året etter fjernet EBU både orkesteret og språkregelen. Til sammen deltok 25 land i finalen. Daværende Republikken Makedonia debuterte, mens Italia trakk seg fra konkurransen og kom ikke tilbake før i 2011. Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over dette året, siden de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997. Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha stått over konkurransen i 1997. Vinneren ble Israel som var representert av transkvinnen Dana International. Hun sang «Diva» og vant en knepen seier foran Storbritannia og Malta. Dette var Storbritannias femtende andreplass, mens Malta tangerte sin beste plassering til da. Nederland ble nummer fire, mens Kroatia endte på femteplass. Norge var representert av Lars A. Fredriksen som sang «Alltid sommer». Det norske bidraget endte på en åttendeplass med 79 poeng. Bakgrunn Etter seieren året før med Katrina and the Waves' «Love Shine a Light» var Storbritannia vertskap for åttende gang. BBC arrangerte finalene i 1968, 1977 og 1982, og i tillegg hadde kringkasteren tatt på seg arrangørjobben i 1960, 1963, 1972 og 1974. BBC la konkurransen til National Indoor Arena i Birmingham. Under sendinga var det rundt 4000 publikummere i salen.[1][2][3] Programledere var Ulrika Jonsson og Terry Wogan. Terry Wogan var en britisk discjockey og programleder. Han var kjent som BBCs Eurovision-kommentator, en rolle han hadde hatt siden 1971. Wogan kommenterte også denne sendingen for BBC – til tross for at han var programleder. Wogan løp til kommentatorboksen etter åpningen og kommenterte frem til og med avstemningen. Etter avstemningen var han tilbake på scenen sammen med Jonsson.[2] KvalifiseringPå grunn av at stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, innførte EBU et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997. EBU satte også dette året deltakerantallet til 25 land: vinnerlandet fra 1997 og de 17 landene med høyest gjennomsnittspoengsum i perioden 1993–1997. I tillegg fikk de syv landene som ikke var kvalifisert i 1997, tilbud om å delta i 1998.[4][5] Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha måttet stå over året før. I tillegg gjorde Nord-Makedonia sin debut i konkurransen. Landet gikk frem til 2019 under navnet Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk: F.Y.R. Macedonia) i Eurovision-sammenheng, for å unngå forveksling med gresk Makedonia.[6] Italia trakk seg fra konkurransen etter å gjort en midlertidig retur året før. Italia skulle først komme tilbake i konkurransen igjen i 2011. Tyskland fikk da Italias plass, mens Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over, fordi de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997.[7] Startrekkefølgen ble avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kroatia åpnet showet, mens debutanten Nord-Makedonia avsluttet. Norge fikk startnummer 22. Under er kvalifiseringsoversikten for de aktuelle landene:
SendingenFinalen åpnet med en kortfilm med bilder fra Birmingham, før programleder Terry Wogan inntok scenen i National Indoor Arena og ønsket seerne velkommen på engelsk og fransk. Det ble også vist opptak fra finalen i 1960, første gang BBC arrangerte konkurransen. Katie Boyle som var programleder i 1960, 1963, 1968 og 1974, var til stede i salen i Birmingham og ble hyllet av publikum. Fjorårsvert Carrie Crowley var også til stede via satellitt, og Wogan takket henne og irske RTÉ for innsatsen året før. Deretter kom med-programleder Ulrika Jonsson på scenen og fortalte seerne at resultatet skulle avgjøres via telefonavstemning. De såkalte postkortfilmene mellom hvert bidrag viste bilder fra ulike steder i Storbritannia, og deretter flagget til det respektive landet. Dette var siste året at deltakerne måtte synge på sitt eget språk, for året etter ble språkkravet fjernet for godt. Det var også siste året med et levende orkester, siden 1999 har all musikk vært ferdiginnspilt på bånd. Landene kunne imidlertid bruke ferdiginnspilt musikk også i 1998, noe flere av deltakerlandene valgte å gjøre. De fleste landene brukte imidlertid levende musikk i salen, fremført av BBCs konsertorkester.  Blant deltakerne dette året var det særlig Tyskland og Israel som gjorde seg bemerket på forhånd. Tyske Guildo Horn var en kjent komiker i Tyskland og sto for en minneverdig opptreden.[13][14] Han hoppet fra scenen to ganger under sin fremføring, ringte med kubjeller og hilste på publikum før han avsluttet med å hoppe opp på et stillas høyt over scenen. Det tyske bidraget kom på en syvendeplass. Israel stilte med artisten Dana International og sangen «Diva». Hun hadde gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon i 1993 og var den første trans artisten som deltok i konkurransen. Israels artistvalg fikk bred mediaomtale, men møtte også kritikk og protester fra deler av Israels ortodokse miljø.[15][16] All medieomtalen gjorde Israel til favoritt, og etter en svært jevn avstemning vant Dana International en knapp seier – seks poeng foran Storbritannia og syv poeng foran Malta på tredjeplass. Dette var Israels tredje seier i konkurransen, de to første kom i 1978 og 1979. Etter seieren erklærte Dana International at hun ga seieren «til alle verdens homser».[17] Seieren var imidlertid omdiskutert, også i Norge.[18] I Israel prøvde også ultraortodokse jøder å forhindre at landet skulle arrangere finalen året etter.[19] Storbritannia stilte for første gang med en farget artist og fikk en andreplass med «Where Are You?». Dette var landets 15. andreplass. Pausenummeret var et musikalsk potpurri som skulle vise Storbritannia som en moderne og multietnisk nasjon. Blant deltakerne var Lesley Garrett og fiolinisten Vanessa-Mae. Norges bidragLars A. Fredriksen, kjent fra Oslo Gospel Choir, var Norges representant i Birmingham. Han fremførte sangen «Alltid sommer» som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i februar samme år. Under den norske finalen hadde den imidlertid engelsk tekst, «All I Ever Wanted (Was You)». Bakgrunnen var at NRK ønsket å modernisere konkurransen og å nå flere låtskrivere. Vinnersangen var komponert av David Eriksen, mens Per Kristian Ottestad skrev den engelske teksten. Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1998 I Eurovision Song Contest måtte fremdeles deltakerlandene synge på sitt nasjonalspråk, og sangen ble derfor oversatt til norsk med tittelen «Alltid sommer». Den norske teksten var skrevet av Fredriksens søster, Linda Andernach Johannesen.[20] I den internasjonale finalen var Norge nummer 22 ut på scenen, og med på scenen var koristene Aina Andreassen, Åshild Stensrud, Ole-Marius Johnson, Håvard Gryting og Lars Aass.[21] Geir Langslet dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring. Under prøvene hadde det vært flere utfordringer for den norske delegasjonen. BBC hadde rotet bort et lydbånd med trommer som NRK hadde sendt på forhånd. Lydbåndet skulle brukes sammen med orkesteret, men BBC-orkesteret trodde de ikke skulle spille under det norske bidraget. Misforståelsene gjorde at Norges første prøve gikk svært dårlig, men utfordringene ble ryddet av veien utover finaleuken, og under finalen fungerte alt som det skulle for Norge.[22] Jostein Pedersen kommenterte sendingen for NRK1, mens Stein Dag Jensen kommenterte på NRK P1.[23][24] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo. I avstemningen kom Norge på åttendeplass med 79 poeng, hvorav 12 kom fra svenske seere. Avstemningen Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i full skala til å avgjøre resultatet, året før hadde fem land brukt telefonavstemning som en forsøksordning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde imidlertid en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen. Fire av landene – Slovakia, Ungarn, Romania og Tyrkia – fikk dispensasjon til å bruke jury, ettersom landene ikke hadde god nok teknisk infrastruktur til å gjennomføre en omfattende telefonavstemning. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU. Skepsis mot telefonavstemningPå forhånd hadde flere land vært skeptiske til å bruke telefonavstemning i stedet for de tradisjonelle juryene. Også i Norge var det skepsis, særlig på grunn av at telenettet ikke kunne håndtere alle samtalene.[25] Under den norske finalen samme år prøvde 440 000 å stemme, men bare 63 000 kom gjennom.[26] NRK valgte imidlertid å bruke telefonavstemning også under den internasjonale finalen, og 14 327 norske stemmer ble registrert i løpet av de fem minuttene avstemningen varte. Av disse fikk Malta flest, med rundt 3000 stemmer.[27][28] Et annet ankepunkt mot telefonavstemning var muligheten for at seerne i Europa ville stemme på de samme landene – slik at mange lande ville ende opp med få eller ingen poeng.[25] Frykten skulle vise seg å være ugrunnet, for avstemningen ble en av de mest spennende på mange år. Underveis vekslet en rekke land på lede, og det var hele veien uklart hvem som ville vinne. Da ett land sto igjen å stemme, lå Malta og Israel likt. Malta fikk imidlertid ingen poeng, mens Israel fikk åtte poeng og dermed vant. Dette var første gang på fem år at vinneren ikke ble avgjort før de aller siste poengene kom inn. Tyskland var favoritt hos de spanske seerne, men en feilregistrering gjorde at Tyskland ikke fikk noen poeng fra Spania under avstemningen. Feilen ble imidlertid rettet opp etter sendingen og førte til at Tyskland hoppet opp én plassering og dyttet Norge ned fra syvende- til åttendeplass. DeltakereListe over deltakerne og det offisielle resultatet.[29] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Tilbakevendende artister
PoengtavleLand markert med lilla brukte jury, de øvrige landene hadde telefonavstemning. Spania ga feil poeng under direktesendingen, men feilen ble rettet opp etter finalen. Under er de korrekte poengene. Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[31]
12 poengHvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
HendelserUnder prøvene oppsto det uenigheter mellom BBC-produsentene og den greske delegasjonen. Hellas' komponist, Jánnis Valvis, var misfornøyd med at produsentene ikke viste bilder av artisten Dionusía Karóki mens hun utførte noen dansegrep med armene.[32] Valvis leverte inn flere protester, men hovedprodusent Geoff Posner sto på sitt. Under siste prøve protesterte Valvis med å stå på scenen, noe som fikk EBU og BBC til å nekte ham adgang til arenaen på finaledagen. Den greske kringkasteren ERT truet med å trekke seg fra konkurransen, men ombestemte seg like før den siste generalprøven og deltok som planlagt.[32] Bidraget fikk imidlertid bare 12 poeng – samtlige fra nabolandet Kypros. Under prøvene viste også Tyrkias bidrag seg å vare elleve sekunder mer enn de påkrevde tre minuttene.[32] Produsentene ba den tyrkiske dirigenten om å spille sangen raskere, noe han mente var umulig på grunn av sangens mange temposkifter. Under den tredje prøven varte sangen i 3 minutter og 7 sekunder, noe som førte til spekulasjoner om Tyrkia kunne bli diskvalifisert fra konkurransen. Under selve finalen klarte imidlertid dirigenten å få spilt sangen på 2 minutter og 59 sekunder – akkurat nok til å holde Tyrkia inne i konkurransen.[32] Under avstemningen kom programleder Ulrika Jonsson med en ufrivillig morsom kommentar da hun skulle kalle opp Nederlands poengoppleser Conny Vandenbos. Da Vandenbos fortalte at hun selv hadde deltatt i konkurransen, svarte Jonsson: «A long time ago, was it?» (var det lenge siden, eller?).[33] Den tilsynelatende fornærmende kommentaren førte til et latterbrøl fra publikum.[34] DirigenterMens Martin Koch var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[35] Dette var siste året med levende musikk og orkester i konkurransen, og dermed også siste året med dirigenter.
Kommentatorer og poengoppleserePoengopplesereHvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[5][36] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Kommentatorer og sendingerDe fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1998:[48]
Noter
Referanser
Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
.svg){kind=small}
