|
Cirrus En cirrussky eller fjærsky er ikke noen "normal" skytype (haugskyer eller luftlag) men består av fallende iskrystaller (frossen nedbør fra ubetydelige skydotter i "tuppen") og er karakterisert ved tynne, pistrete tråder som ofte er vevd sammen i et slør. Når de faller ned i fuktig luft vokser disse tynne skytrådene og blir så utstrakte at de er umulig å skille fra hverandre og kan danne et slør kalt cirrostratus eller slørskyer. Av og til kan konveksjon i stor høyde danne tette ansamlinger av synlige (haug)skydotter kalt cirrocumulus eller makrellskyer. Namnet «cirrus» kommer av det latinske ordet som betyr «hårstrå» eller «hårdott». Lange Cirrusskyer("meiskyer") oppstår i brytende bølger i den øvre troposfæren i lufta som blåses ut i forkant av varmfronten i lavtrykk. De produserer hårlignende tråder som er laget av fallende iskrystaller . Disse «fallstripene», en form for virga, er ofte tegn på forskjellig vindretning mellom den øvre delen av cirrusskyen og luften under den. Av og til kan toppen av cirrusskyen bevege seg raskere enn luften like under skyen, eller stripene kan falle ned i et luftlag som beveger seg raskere enn luften over. Retningen på disse vindene kan også variere. Cirrus blir vanligvis dannet i høyder over 5000 m (16 000 fot). Det kan av og til se ut til at fallstripene er rette hvis det ikke er et vindskjær i luftlaget, og skyene ser ut som et komma (meiskyer eller cirrus uncinus). Hvis fallstripene er sammenfiltret er det en indikasjon på turbulens. De fallende iskrystallene fordamper før de når bakken. En mindre vanlig art av cirrusskyer er cirrus radiatus. Disse oppstår som lange parallelle striper, som ser ut til å stråle ut fra et punkt på himmelen. Cirrusskyer medvirker både til atmosfærens drivhuseffekt og til Jordas albedo (mengden av sollys som Jorda reflekterer). Dermed er man ikke sikker på om nettoeffekten av cirrusskyene faktisk varmer opp eller kjøler ned Jorda. Mye av vanskelighetene rundt dette ligger i å modellere effekten av albedoen i skyer som består av krystaller av forskjellig størrelse og form. Eldre modeller underestimerte effekten av albedo i cirrusskyer. Bedringer av denne effekten i klimamodellene vil gi bedre klimavarsel. Cirrusskyer kan både dannes i isolerte flak eller dekke store deler av himmelen, alt etter hvordan fukten er fordelt. Hvis cirrusskyene dekker store områder kan det tyde på at et frontsystem eller forstyrrelser i høyden nærmer seg. Cirrusskyer kan også være rester etter tordenvær. Ambolten som blir dannet i forbindelse med cumulonimbusskyer er egentlig cirrus. Ambolten blir dannet når tordenvær pumper fukt opp til toppen av troposfæren. Når uværet er fullt utviklet kan høydevinder fordele ambolten over himmelen og danne omfattande cirrusformasjoner over lange strekninger i den retningen vinden blåser. Et stort område med cirrus og cirrostratus er også vanlig i forbindelse med tropiske orkanar. Antropogene Cirrusskyer kan også bli dannet ved fortetning av kondensasjonsstriper fra jetfly i fuktig høydeluft (Engelsk:ConTrail). Effekten av disse kondensasjonsstripene har blitt et økende problem og er en viktig del av diskusjonen rundt luftfart og klimaendringar. Flyging gjennom underkjølte lagskyer kan fremprovosere nedbørsutløsing som tapper ut skydråper og vanndamp bak flyet (Eng: DisTrail), i sjeldne tilfeller med synlig isutløsing ("FallStreak Holes", se neste avsnitt). En svært sjelden og lite kjent cirrus-variant er de såkalte "Fallstripe-Hull" ("FallOut Streak / FallStreak Holes / Hole Punch Clouds") med en kjerne av fjærskyer dannet ved fremprovosert ising i tynne underkjølte skylag i mellomhøye luftlag (altostratus, og flate altocumulus=LinseSkyer) : Mens naturlig ising i ren luft først oppstår i svært kald luft i meget stor høyde, kan tilførsel av iskrystaller fra Cirrusskyer (svært sjelden) eller fuktighet og frysekjerner (sot, salt, sand) fra f.eks flytrafikk (stadig mer vanlig) utløse lokal ising i tynne underkjølte mellomhøye skylag som normalt bare inneholder skydråper enda temperaturen kan være -30 grader. Iskrystallene stjeler fuktighet fra skydråpene/luftlaget og lager et skarpt avgrenset hull (eller en stripe) i skylaget . Ved spesielle værforhold blir dette en vanlig følge når fly krysser tynne underkjølte lagskyer, altså en "DisTrail" med en kjerne av isnåler . Fenomenet er en parallell til "værmodifikason" (teknologisk regnmakeri) der man "sår" frysekjerner (mikroskopiske krystaller med SølvJodid) ned i skyer for å utløse nedbør. Galleri
Eksterne lenker |
