|
Wollert Konow (H)
Wollert Konow (født 24. mai 1847 i Bergen, død 25. oktober 1932 i Oslo)[6] var en norsk politiker og gårdbruker. Oppvekst, utdannelse og yrkeslivKonow var sønn av godseier August Konow (1817–1901) og Beate Konow (1822–80). Faren tilhørte til en kjent bergensk kjøpmannsfamilie, men kjøpte storgården Tjerne i Ringsaker, der Wollert vokste opp.[6] Han tok artium i Lillehammer i 1866 og ble juridisk kandidat i 1872.[7] Han studerte så litteratur og filosofi i København. Han studerte også landbruk i Danmark og på hjemgården. I 1877 overtok han gården Østre Hoberg i Stange, som han drev fram til han i 1882 tok over Tjerne. Her bodde han til 1924, da han flyttet til hovedstaden.[7] LokalpolitikkKonow var medlem av Stange herredsstyre 1879~1882 og senere av Ringsaker herredsstyre i en rekke år fra 1883. Han hadde også en rekke andre kommunale verv. Han var stifter av Hedemarkens amts folkevæbningssamlag og var i flere år nestformann i samlagenes landsstyre.[7] RikspolitikkKonow var innvalgt på Stortinget for Hedemarkens amt / Hedmark fylke fra 1886 til 1891 og fra 1895 til 1924. Han representerte fire partier:
Konow var sjef for Indredepartementet fra 1891 til 1893 (Steens første regjering), og senere landbruksminister og revisjonsminister fra 1900 til 1903 (Steens andre regjering og Blehrs første regjering).[7] Han var på tale som utenriksminister i 1913.[8] Han ble i 1884 innvalgt i Venstres landsstyre, og han satt i dette til 1918. I 1908 ble han styrets nestformann. Fra 1885 ble han valgt inn på Stortinget for Venstre, og fra 1908 til 1915 var han formann i Stortingets venstreforening og tidvis partiets parlamentariske fører.[7] Han gikk ut av regjeringen i 1903 på grunn av uenighet med regjeringens flertall om «kommunikeet» i konsulatforhandlingene med Sverige. I 1905 var han mot Karlstadoverenskomsten og for republikk, men han var uenig med Venstre i konsesjonspolitikken og i den økonomiske politikken. Da han i 1918 ikke ble nominert av Venstre, valgte han å stille som Landmandsforbundets kandidat med støtte fra andre borgerlige partier, og i 1921 ble han valgt inn av Frisinnede Venstre i forbund med Høyre.[7][6] Konow var blant Venstres radikale i utenrikspolitikken og i stemmrettssaker og enkelte sosialpolitiske saker. I næringspolitikken var han imidlertid mer konservativ og liberalistisk.[6] Under valgkampen i 1891 erklærte Konow i et valgmøte på skytterhuset på Skarnes at Venstre burde utnevne en norsk utenriksminister uten å gå veien om grunnlovsendring. Dette vakte nasjonal oppsikt, standpunktet fikk betegnelsen «Skarnes-linjen», og det ble et symbol for dem som krevde aksjon i stedet for forhandlinger i unionspolitikken. Det ble imidlertid ikke partiets politikk. I 1932 ble det reist en bauta på Skarnes til minne om dette.[6] Konow var meget skeptisk til diplomatiet. I 1906 ville han helst ha en enhetstjeneste, der diplomati, konsulatvesen og ministerium var samordnet. Resten av Venstre gikk imot dette radikale kravet og viste blant annet til at Sverige fortsatt holdt departement, konsulatvesen og diplomati adskilt. Svenskene begynte imidlertid å legge om allerede samme år, og etter den store reformen i 1922 innførte også Norge enhetstjeneste. Wollert Konow ble tildelt storkors av St. Olavs Orden i 1912. Som medlem av Stortinget i 1905 ble han tildelt 7. juni-medaljen. FamilieI politisk sammenheng blir Konow ofte referert til som Wollert Konow (H) eller Wollert Konow (KH). «K» står for Konow og «H» for Hedemarken, ettersom han representerte Hedemarkens amt på Stortinget. Bokstavene blir satt til for å skille ham fra fetteren, politikeren Wollert Konow (SB), der SB står for Søndre Bergenhus amt. Fetteren var statsminister 1910–1912. August Konow (1780–1873), som i 1824 ville ha Stortinget til å presse på for å få flere nordmenn utnevnt til diplomater og konsuler, var deres felles farfars bror. Han var far til Wollerts mor, Beate. Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
_(cropped).jpg)
