Viktor Andrejevitsj Kravtsjenko (1905–1966) var en ukrainsk-russisk avhopper fra Sovjetunionen. Han søkte politisk asyl i USA i 1944 og utgav i 1946 sine erindringer, Jeg valgte friheten, som ble en bestselger i mange vestlige land.
Liv i Sovjetunionen
Viktor Kravtsjenko ble født inn i en tospråklig russisk-ukrainsk familie i Jekaterinoslav, nå Dnipro.[4] Han studerte agronomi og senere metallurgi i Dniprodzerzjynsk, nå Kamjanske, hvor han også ble kjent med Leonid Bresjnev.[5] Kravtsjenko arbeidet senere som ingeniør i stålindustrien i Donbas og som fabrikksjef i Russland.[6]
Kravtsjenko ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti i 1930.[7] Han var også partifunksjonær under tvangskollektiviseringen av jordbruket som ledet opp til holodomor. Han kom selv i sikkerhetstjenestenes søkelys, fordi han delte ut såkorn og melk til bønder og anklaget andre partifunksjonærer for å være unødig brutale. Han unngikk likevel å bli arrestert under den store terroren. Han tjenestegjorde også som kaptein i Den røde hær.[8]
Avhopp til Vesten
I 1943 ble han utstasjonert ved den sovjetiske innkjøpskommisjonen i Washington, D.C., som kjøpte amerikansk materiell etter låne- og leieavtalen. I 1944 søkte han om politisk asyl i USA. Sovjetunionen krevde ham utlevert, men han fikk innvilget asyl og levde deretter under dekknavnet Peter Martin.[9][10][11][12]
I 1946 utgav han I Chose Freedom, som også ble utgitt på norsk som Jeg valgte friheten i 1947. I boken beskrev han sine opplevelser i Sovjetunionen under Josef Stalins styre, deriblant holodomor, massedeportasjoner, forfølgelser, Gulag-systemet og bruken av slavearbeid i industrien.[13] I en meningsmåling i 1948, der nordmenn ble spurt om den beste boken de hadde lest, kom Jeg valgte friheten på tredjeplass etter Bibelen og Tatt av vinden.[14]
Kravtsjenkos bok og person ble sterkt kritisert i den moskvavennlige pressen. Den franske kommunistiske avisen Les Lettres Françaises gikk så langt at Kravtsjenko drog avisen inn for retten for æreskrenkelser.[15][16] Blant vitnene var mange sovjetiske avhoppere[13][17] og den tyske kommunisten Margarete Buber-Neumann, som hadde opplevd konsentrasjonsleirene i både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, som vitnet til Kravtsjenkos fordel.[18] Retten fant det bevist at Kravtsjenko var troverdig.[9][13][19] I 1950 beskrev Kravtsjenko rettssaken og sammenfattet vitneforklaringene i boken Jeg beviser.[13]
Senere liv og død
Viktor Kravtsjenko fant seg aldri til rette i USA. Han drev gruveselskaper i Sør-Amerika med mindre hell. I 1966 begikk han selvmord i sitt hjem i New York.[9]
Referanser
^abBabelio, oppført som Viktor Andreevitch Kravchenko, Babelio forfatter-ID 194266, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, oppført som Victor Kravchenko (defector), SNAC Ark-ID w6x355vd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Victor A. Krawtschenko, Munzinger IBA 00000001534, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. s. 191–192. ISBN978-1-929631-73-5.
^Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. s. 198–199. ISBN978-1-929631-73-5.
^Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. s. 195ff. ISBN978-1-929631-73-5.
^Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. s. 7. ISBN978-1-929631-73-5.
^Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. s. 201ff. ISBN978-1-929631-73-5.
^abcSpiegel, Irving (26. februar 1966). «Kravchenko Kills Himself Here; He Chose Freedom From Soviet». The New York Times (på engelsk): 9.
^«Offisiell sovjetrussisk utsending til U.S.A. bryter med Moskva». Aftenposten (morgen utg.). NTB: 1. 11. april 1944.
^«U.S. At War: The Kravchenko Case». Time (på engelsk). 17. april 1944.
^abcdConquest, Robert (1969) [1968]. Den store terror. Oversatt av Per A. Hartun, Lars-Jacob Krogh og Eldor Breckan. Oslo: Cappelen. s. 340 og 503–505.
^Alstad, Bjørn (red.) (1969). Norske meninger. 3. Oslo: Pax forlag. s. 213.
^«Kravchenko anlegger sak i Frankrike: Celebre vitner innkalles». Aftenposten (morgen utg.). AP: 1. 7. april 1948.
^«Kravchenko ikke redd for å møte kommunistene». Aftenposten (morgen utg.): 3. 12. januar 1949.
^«Voldsomme sammenstøt i Kravchenko-prosessen». Aftenposten (morgen utg.): 1 og 3. 25. januar 1949.
^Buber-Neumann, Margarete (1978). „Freiheit, du bist wieder mein…“ Die Kraft zu überleben (på tysk). Georg Müller Verlag. s. 231ff.
^«Kravchenko vant saken». Aftenposten (morgen utg.): 6. 5. april 1949.
Litteratur
Kravtsjenko, Viktor (1947) [1946]. Jeg valgte friheten. Oversatt av Eivind Erichsen. Bergen: John Griegs forlag.
Kravtsjenko, Viktor (1950). Jeg beviser. Oversatt av Eivind Erichsen. Bergen: John Griegs forlag.
Kern, Gary (2007). The Kravchenko Case: One Man's War On Stalin (på engelsk). New York: Enigma Books. ISBN978-1-929631-73-5.
