Valgmonarki

Et valgmonarki (eller valgkongedømme) er et konstitusjonelt monarki der ny monark blir valgt ved hvert regentskifte^[1] i stedet for at embetet arves.^[2] Friedrich Julius Stahl beskrev valgmonarki som en mellomting mellom monarki og republikk: I et valgmonarki er velgerne eller valgforsamlingen en høyere myndighet enn regenten. En variant av valgmonarkiet er en arvelig rett til tronen samtidig som den nye regenten må anerkjennes av folket.^[3]

I keisertiden fungerte Romerriket i praksis som et slags valgmonarki, selv om Romerriket strengt tatt var definert som en republikk. H. G. Wells beskriver valget av Julius Cæsar på livstid som et slags monarkvalg.^[4] Det tysk-romerske rike er kanskje det mest kjente pseudo-valgmonarkiet; fra det 14. århundre ble keiseren valgt av en gruppe kurfyrster og var som regel et medlem av Habsburgfamilien. Valgmonarkiet i det tyske riket ble etablert i 1250 og valgreglene fastsatt i 1356 i den gyldne bulle.^[5] Polen hadde valgt konge fra middelalderen (1370) til 1791. Særlig fra Sigismund Augusts død i 1572 styrket aristokratiet sin stilling på bekostningen av monarken.^[6][7][8] Det polske systemet ble derfor omtalt som «adelens demokrati» eller «adelens monarki».^[9]

Danmark var frem til 1660 et valgkongedømme der kongen måtte undertegne en håndfestning som begrenset hans makt, og etter dansk innflytelse var også Norge et valgkongedømme 1450–1660^[10] (eller fra 1319).^[5][11] Halvdan Koht mente at Norge utviklet seg mot valgkongedømme fra 1343.^[12] I dag er Den hellige stol/Vatikanstaten et eksempel på et valgmonarki.

Ved selvstendigheten i 1957 innførte Malaysia valgmonarki der statssjefen velges av og blant delstatenes fyrster.^[13]

Thomas Jefferson beskrev i 1797 USA forfatning som en blanding av republikk og monarki, som et slags valgmonarki.^[14] Muligheten for ubegrenset gjenvalg som president kunne gjøre USA til et valgkongedømme var en utbredt kritikk av grunnloven på 1700-tallet.^[15]

• Vatikanstaten
• Kambodsja
• Malaysia