Tritonus

En forstørret kvart, også kalt tritonus er betegnelsen på intervallet (avstanden) mellom to toner som strekker seg over tre heltoner, for eksempel avstanden mellom C og F♯. Dette tilsvarer 6 kromatiske halvtoner. Navnet tritonus er av gresk opphav og betyr tre toner. Siden en tritonus deler en oktav i midten, kan den ikke inverteres (omvendes).

Frekvensproporsjonen i en likesvevende tritonus – dvs. svingingsforholdet mellom de to intervalltoner – kan ikke uttrykkes med hele tall.^[1] Helt fram til tidlig klassisistisk musikkteori^[2] ble en tritonus derfor ansett som selve djevelen i musikken (lat. diabolus in musica) eller djevelens intervall.

En tritonus deler en oktav i to og har derfor en frekvensproporsjon av ${\displaystyle 1:{\sqrt {2}}}$. Definerer man avstanden mellom to likesvevende halvtoner med 100 på en såkalt cent skala, er avstanden mellom tonene i en oktav på 1200 cent. I en tritonus er avstanden mellom tonene dermed på 600 cent.

Musikkteoretikere og matematikere har definert tritonus på forskjellig måte:

Betegnelse	Frekvensproporsjon	Cent
likesvevende tritonus	${\displaystyle 1:{\sqrt {2}}}$	600,00
Huygens’ tritonus	5:7	582,51
diatonisk tritonus	32:45	590,22
pythagorëisk tritonus	512:729	611,73
Eulers tritonus	7:10	617,49

I klassisk musikk finner man en tritonus i hver dominantseptimakkord mellom andre og fjerde tone, dvs. tersen og septimen i akkorden. I jazz spiller tritonus i form av tritonussubstitusjon en stor rolle ved reharmoniseringen. I rock er det spesielt Death Metal gitarister som bruker tritonus i sine riff. Av de diatoniske skalaene er det bare lydisk som har tritonus som fjerde trinn. I alle andre skalaene benyttes ren kvart.

Prominente eksempler for bruk av tritonus i musikken gjennom tidene er

• Kantate BWV 170 av Johann Sebastian Bach: Inngangsintervallet på arien Mir ekelt mehr zu leben
• Den flyvende hollender av Richard Wagner: Flere ganger i Hollenderens monolog
• Fantasia quasi Sonata «Après une lecture du Dante» av Franz Liszt: Ledemotiv for hele komposisjonen
• Sonate for klaver op. 7 av Edvard Grieg: Innledning og slutt av gjennomføringsdelen i finale satsen, både melodiføring og akkordprogresjon
• West Side Story av Leonard Bernstein: Inngangsintervallet til sangen Maria
• Purple Haze av Jimi Hendrix: Intro som starter på A# og havner på E
• Black Sabbath av Black Sabbath: Både riff i intro og gitar ostinato i vers
• Tittelmelodi til TV-serien South Park av Primus mellom 1. og 2., 3. og 4. samt 5. og 6. tekstlinje
• Tittelmelodi til TV-serien om Hercule Poirot med David Suchet av Christopher Gunning: Trinnvis i outro (bass) rett før sluttakkorden
• 7/4-takts-bluesvarianten av tittelmelodien til TV-serien The Persuaders av John Barry: Tritonus som inngangsintervall i både 1. og 4. takt. Høres best i episoden Angie... Angie.

Også de tre første satsene i Gustav Mahlers 6. symfoni i a-moll står i tritonusforhold til hverandre. 1. satsen slutter i A-dur, 2. satsen begynner og slutter i E♭-dur, 3. satsen begynner i a-moll.

Romanen Djevelens kvint av den danske forfatteren Anne-Marie Vedsø Olesen^[3] hentyder i tittelen på tritonus intervallet. Den beskriver den egyptiske guden Sets gjenfødelse i nåtidens København og er bygget rundt motiver av egyptisk mytologi samt Wolfgang Amadeus Mozarts opera Tryllefløyten.
Romanen er del av en trilogi som også omfatter bøkene Tredje Ikaros (2004) og Gudernes tusmørke (2007).

• kvart

• (en) Will Hodgkinson fra The Guardian om djevelens intervall