Sveriges konstitusjon

Sveriges konstitusjon består av fire grunnlover som tilsammen beskriver Sveriges statsskikk. Disse grunnlovene er regeringsformen (1975), successionsordningen (1810), tryckfrihetsförordningen (1949) og yttrandefrihetsgrundlagen (1991). Grunnlovene fungerer som en grunnorm som er overordet andre lover og som andre lover skal rettes etter, og fastsetter dessuten overordnede bestemmelser om rikets styre og forvaltning.

Ifølge grunnloven er den øverste myndighet i Sverige Riksdagen som har 349 medlemmer. Riksdagen kan oppløses og valg må holdes hvert fjerde år. Det ble innført allmenn stemmerett for kvinner i 1921.^[1] Riksdagen kan endre grunnloven. For at Riksdagen kan endre grunnloven kreves et dobbeltvedtak, og det skal avholdes et riksdagsvalg mellom disse to vedtakene.^[2]

Den svenske regjeringsformen av 1809 var den eldste grunnloven i Europa til den ble skiftet ut i 1974 og deretter er Norges grunnlov av 1814 den eldste.^[3]

Regeringsformen omfatter dels statsskikkens grunner og normer, dels bestemmelser om statens styre og om organisatoriske spørsmål. I regeringsformen reguleres slikt som borgernes rettigheter, riksdagsvalg, statssjefens rolle, regjeringens oppbygging og arbeid, samt bestemmelser om og reguleringer av statsfunksjonene. Disse statsfunksjonene er lovgivning, finansmakten, forholdet til andre stater, den dømmende makt og kontrollmakten. Regeringsformen bestemmer at Sverige skal være et parlamentarisk demokrati. Lovteksten inneholder, til forskjell fra de fleste andre staters grunnlover, også bestemmelser om rikets styre ved krig og krigsfare (kapittel 13). Den 1. januar 1975 trådte den nåværende regeringsformen i kraft etter å ha blitt vedtatt året før. Regeringsformen består av 13 kapitler.^[4]

Regjeringsformen av 1809 var en vesentlig omlegging av statlige myndigheter i Sverige og skjedde gjennom en palassrevolusjon mot Gustav IV Adolf. 1809-forfatningen la Montesquieus maktfordeling til grunn og fastsetter statsmaktene som utøvende, lovgivende og dømmende. Statsrådene ble i 1809 gjort ansvarlige overfor parlamentet.^[5][6][7]

Successionsordningen regulerer tronfølgen til den svenske tronen, det vil si hvem som blir monark i riket. Deretter bestemmer loven hvordan Sveriges statssjef skal utses. Successionsordningen er fra 1810 og er eldst av grunnlovene. Den tilkom da Huset Bernadotte ble gjort til arvinger av Sveriges trone. I loven reguleres tronfølgen til å gjelde slektninger av Jean Baptiste Bernadotte, som ble konge med navnet Karl XIV Johan. Gjennom et tillegg eier i dag kun etterkommere av Carl XVI Gustaf retten til tronen. Frem til 1980 var tronfølgen agnatisk, men samme år ble det innført kognatisk tronfølge, hvilket innebærer at kvinnelige slektninger nå har lik arverett til Sveriges trone.

Tryckfrihetsförordningen er den grunnloven som skal garantere «fri meningsutveksling og en allsidig opplysning» for alle borgere. Loven tilkom som en reaksjon på de strenge restriksjoner pressen ble pålagt under annen verdenskrig. Riksdagen vedtok ny grunnlov om trykkefriheten i 1949 da restriksjonenes ansvarlige var forsvunnet fra den politiske arenaen.^[8] Til forskjell fra tidligere trykkefrihetslover i Sverige inneholder den en viss beskyttelse i krisesituasjoner. Til tryckfrihetsförordningen hører bestemmelser om publikasjoner, fjernsyn- og radiosendninger, samt føringer om informasjonsfriheten. Utover å sikre meningsutveksling og opplysning skal tryckfrihetsförordningen dessuten forhindre statlig sensur, og bestemmer at kun domstoler kan dømme om innhold i media strider mot gjeldende lov.

Yttrandefrihetsgrundlagen fra 1991 er den yngste grunnloven. Loven innebærer blant annet at:

• Alle borgere har rett til å uttrykke sine synspunkter, tanker og følelser i radio, fjernsyn, videogram, lydopptak eller andre typer opptak.
• Ingen myndighet kan kreve at noe som skal fremføres i radio, fjernsyn eller annen form for opptak først må granskes av en myndighet eller noe annet offentlig organ. Unntaket er kinofilmer som skal vises for barn under 15 år.
• Den som er opphavsperson til et radioprogram, fjernsynsprogram eller lignende har rett til å være anonym.

Loven har flere likheter med tryckfrihetsförordningen, men berører ikke trykte skrifter. Derimot omfatter den nettsider og databaser som har et journalistiskt formål. Selv om nettsider ikke er et tradisjonelt massemedieorgan kan nettsider og nyhetsbrev påberope samme beskyttelse med et utgivningsbevis.^[9]

Den svenske grunnloven av 1809 var den eldste i Europa til den ble skiftet ut i 1974 og deretter er Norges grunnlov den eldste. Regeringsformen er som lovtekst relativt detaljert og består av 13.500 ord sammenlignet med 5500 ord i den norske som er blant verdens korteste grunnlovstekster. I Finland og Norge har grunnloven tradisjonelt hatt en sterk rettslig funksjon, mens den svenske har vært en del svakere og har mindre symbolsk betydning. Norges grunnlov er knyttet til statsdannelsen, mens den svenske staten var godt etablert lenge før 1809. Endring av regjeringsformen krever to vedtak i Riksdagen (med valg mellom) med vanlig flertall, ikke kvalifisert flertall slik det er vanlig i andre land. Samtidig kan et mindretall i Riksdagen kreve at forslag til forfatningsendringer legges ut til folkeavstemning.^[10]

Unionen med Norge fra 1814 førte ikke til endringer i Sveriges regjeringsform fordi det var en personalunion som bare berørte kongen som etter svensk lov hadde rett til å være konge av et annet land.^[11] Parlamentarismen ble gjenintrodusert i 1917^[12][13] da kong Gustav V av Sverige, etter en lang kamp, aksepterte å utnevne regjeringen ved flertallsavgjørelser i Riksdagen. Senere, i 1918–1921, ble den allmenne stemmerett innført. Parlamentarismen ble bevart av kongens etterfølger Gustav VI Adolf av Sverige inntil en grunnlov i 1975 i praksis fjernet kongens politiske makt.^[12] Monarkiet ble bevart som en formell, men rent symbolsk statsoverhodeinstitusjon, med hovedsakelig seremonielle plikter. Tidligere var kongen øverstkommanderende for de væpnede styrker, leder for utenrikspolitikken og deltok i lovgivningen.^[12] Fra og med 1975 gjør regjeringen sine vedtak uavhengig av kongen og kongens underskrift er ikke nødvendig; mens i Norge og Danmark må både statsråden og kongen signere (kontrasignatur) som et middel til å kontrollere statsoverhodets beslutninger.^[13] På 1970-tallet innførte man regler for regjeringsdannelse under ledelse av talmannen i Riksdagen. Regjeringen leder formelt forvaltningen (departementene) som et kollektivt organ, mens i Norge leder statsrådene hvert sitt departement.^[13]