Sult (roman)

For den norsk-danske filmen fra 1966, se Sult (film)

Sult
Forfatter(e)		Knut Hamsun
Språk		Norsk
Sjanger		Psykologisk fiksjon, filosofisk fiksjon
Utgitt		1890[1]
Forlag		Canongate Books

Sult er verket som regnes som Knut Hamsuns gjennombrudd. Den kom ut første gang i juni 1890 på P.G. Philipsens forlag,^[2] og blir gjerne oppfattet som delvis selvbiografisk. Bare ett år etter utgivelsen var Knut Hamsun økonomisk på fote.

Etter at Sult var utkommet i bokform i 1890, var Hamsun nøye med å påpeke at hans «arbeid» ikke er noen «roman», men «en bok». Han skrev til Georg Brandes: «Min Bog maa ikke betragtes som en Roman. Der er nok af dem, som skriver Romaner, naar de skal skrive om Sult - fra Emile Zola til Kielland...Og er det Mangelen paa det Romanagtige, som kanske gør min Bog monoton, saa er jo det bare en Anbefaling, eftersom jeg simpelthen havde bestemt mig til ikke at skrive en Roman.»^[3]

Sult er skrevet i jeg-form. Hovedpersonen er en fattig og ukjent ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania, «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den....»^[4] Han lever konstant på sultegrensen, og forsøker desperat å holde verdigheten oppe. Han er til det ytterste mistenksom, stolt og ærekjær. Får han tilfeldig noen penger på en måte som kan tenkes å være tvilsom, får han alvorlige anfektelser, selv om han er nær ved å dø av sult. Han har også et behov for å holde seg oppe ved å gi skinn av å ha mer enn han trenger, bl.a. ved å gi «penger til melk» til en fattig forbipasserende, enda han trenger pengene selv. De psykiske svingningene er voldsomme, og han er smertelig inntrykksøm, noe som for eksempel kan uttrykkes på følgende måte: «Min nervøse hjærne skjøt følehorn»^[5]

Han forelsker seg også etter at han på en gate tilfeldig har passert en kvinne som setter hans fantasi i sving, og som han for seg selv kaller ved det oppdiktede navnet Ylajali. Rett som det er krysses deres veier, og etter hvert kommer de på talefot. De presenterer seg også for hverandre ved sine virkelige navn under det første intime møtet, som også blir det siste. Leseren får imidlertid aldri lære å kjenne noe annet navn enn Ylajali. Til tross for at begge parter er tente, dukker det i den ene intime scenen mellom Sult-helten og Ylajali opp tvetydigheter i kommunikasjonen som fjerner dem fra hverandre. Scenen kan sies å framstille i et nøtteskall noe typisk for flere av de kjærlighetsforhold som Hamsun senere skulle komme til å framstille i sin diktning, som for eksempel forholdet mellom Glahn og Edvarda i romanen Pan (1894).

Hovedpersonen blir mer og mer ynkelig og avmagret; håret faller av i dotter. Han pantsetter klær, fryser og får feberanfall. Iblant lurer han på om han er i ferd med å bli vanvittig. Men han har en ubendig vilje til å holde seg oppe. Hver gang det holder på å gå helt galt, skjer det noe som redder ham for en kortere tid. Og i bakhodet svever alltid den muligheten at han kan ta hyre på en båt. Det er også det som til slutt blir løsningen.

Hele den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende, enten det nå er artikler om mer eller mindre filosofiske emner, eller et drama som han plutselig får ideen til. Den første av de fire delene boka består av, avsluttes med at hovedpersonen mottar et anerkjennende brev fra en redaktør pluss hele 10 kroner. Han blir nesten fra seg av glede.

Han har et seriøst og selvkritisk forhold til sin skriving, men arbeider under mer og mer håpløse forhold. Det er ikke alltid han har en seng å sove i, et skrøpelig skrivebord å arbeide ved eller en matbit å putte i munnen slik han tross alt har i følgende avsnitt:

«Dag efter dag strævet jeg med mit arbeide, undte mig knapt tid til å sluke min mat før jeg atter satte mig til å skrive. I den tid var både sengen og mit lille vaklende skrivebord oversvømmet med notiser og beskrevne blade som jeg vekselvis arbeidet på, føiet nye ting til som kunde falde mig ind i løpet av dagen, strøk over, frisket op de døde punkter med et farvefuldt ord hist og her, slet mig fremover setning for setning med den værste møie.»^[6]

Sults behandling av fremmedfølelse og angst viser slektskap med det en kan finne hos andre samtidige diktere som f.eks. Sigbjørn Obstfelder, også kalt «vår første modernist».

I Sult viser Knut Hamsun hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland. Et sted kan man f.eks. lese dette:

«Jeg var blitt drukken av sult, min hunger hadde beruset mig.»^[7]

Det irrasjonelle er nettopp tema i artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv». Den ble publisert i første nummer av Samtiden 1890 som kom ut noe etter Sult. Den uttrykker Hamsuns dikterprogram på den tiden, og kan leses som en kommentar til romanen – og til senere romaner der hovedpersonene har et sjeleliv som minner sterkt om det som beskrives i artikkelen. Hamsun gav dertil uttrykk for beslektede synspunkter på den foredragsturnéen han foretok i 1891.

Få i dag har lest den opprinnelige utgaven av Sult. Hamsun endret teksten en god del minst fire ganger, slik at utgivelsene fra 1899, 1907, 1916 og 1934 avviker fra hverandre.^[8] I 1890 henviste han stolt til bokens blasfemiske avsnitt; men allerede i 1899 fjernet han to av dem,^[9] der tiraden avsluttes med: «Jeg siger dig, jeg vil spotte dig ud på Dommens Dag og bande dig Tænderne ud af min Mund for din Guddoms endeløse Ynkelighed.»^[10]

Rolf Nyboe Nettum skriver i Norges litteraturhistorie:

«Med sin nye psykologi, sin nye stil, sin nye virkelighetsoppfatning er Sult et skjellsettende verk i norsk litteraturs historie. Det 20. århundre har meldt sin ankomst.

For første gang er det irrasjonelle lag av menneskesinnet stilt i sentrum.»^[11]

Romanen ble filmatisert i 1966 av regissør Henning Carlsen. Filmen ble en suksess, og hovedrolleinnehaver Per Oscarsson vant gullpalmen i Cannes for sin innsats.

I 2001 kom filmen Hunger som er basert på romanen, regissert av Maria Giese.

• Utgaven fra 1890 | 1990 | 1990 | 1998 hos Nasjonalbiblioteket.