|
Stormaktstiden.svg)
Stormaktstiden er en vanlig betegnelse på årene i Sveriges historie mellom 1611 og 1718. Navnet kommer av at Sverige i denne perioden erobret landområder og hadde en stormaktsstilling i Europa. Stormaktstiden inndeles i yngre Vasatid (1611–1654) og Karolinertiden (1654–1718). Stormaktstiden anses innledet ved Gustav II Adolfs tronbestigelse i 1611, selv om noen mener perioden kan regnes fra 1561, da Erik XIV startet Sveriges ekspansjon rundt Østersjøen ved å sende en hær til Reval (dagens Tallinn). Stormaktstiden ble avsluttet ved Sveriges tap i den store nordiske krig (1700–1721), og helt konkret ved Karl XIIs fall ved Fredriksten festning i Fredrikshald i Norge. Den svenske stormaktstiden var relativ kort og alltid skjør. Sveriges underliggende ressursgrunnlag i befolkning og næringsliv var begrenset, og gjennom erobringstokt mot flere omliggende land fikk landet etter hvert mange fiender. Når Sveriges arvefiende Russland ble modernisert under Peter I ble Sveriges tid som stormakt avsluttet. Etter at Karl XII ble drept ved Fredrikshald ble landets krigskasse fordelt, og den store arméen ble oppløst. Deretter fulgte en kort og intensiv kamp om makten i Sverige mellom ulike fraksjoner og straks etter ble det undertegnet fredsavtaler med de ulike nasjonene Sverige hadde vært i krig med. I stormaktstiden var Sverige ofte avhengig av finansiell og militær støtte fra mer utviklede europeiske land. Under tredveårskrigen mottok Sverige betydelige subsidier fra Frankrike som var interessert i å se den dominerende tyske fyrsteslekten Habsburg svekket. Handelsnasjonene England og Nederland var mot at noe enkelt land skulle dominere Østersjøen og bisto derfor Sverige når landet var presset av Danmark-Norge. Grunnleggelsen av stormaktstidenDa Gustav II Adolf kom til makten ved sin far Karl IXs død i 1611 var Sverige i krig med Danmark-Norge, Det polsk-litauiske samvelde og Russland. |
