|
Sjøkabel for kommunikasjonEn sjøkabel er en kabel som er forlagt i sjøen. De første sjøkabler ble lagt for telegrafforbindelser. Senere er det lagt sjøkabler for elektronisk kommunikasjon, fortrinnsvis med optiske fibre som overføringsmedium, og for elektrisk energioverføring. Sjøkabelen legges ut av spesialskip som kan ha hele kabellengden kveilet opp ombord slik at en ikke får skjøter i sjøen. Kablene graves gjerne ned minst en meter i sjøbunnen for at den skal ligge stille og være beskyttet ved ankring.  1. Polyetylen 2. Mylar 3. Spunnet ståltråd 4. Aluminium-vannbarriere 5. Polykarbonat 6. Kobber- eller Aluminiumrør 7. Parafin/oljegelé 8. Lysleder (optisk fiber) En utlagt sjøkabel er lite tilgjengelig og reparasjonstiden er lang, gjerne flere måneder opp til ett år. Kablene må derfor utformes slik at de tåler de mekaniske og korrosjonsmessige forholdene på sjøbunnen over lang tid uten vedlikehold. Likestrømskabler må også angis på sjøkart da de med sitt sterke magnetfelt kan forstyrre magetiske skipskompass. Mens kommunikajonskabler kan strekke seg over store avstander som kryssing av Atlanterhavet, er en vekselstrømskabel begrenset til ca. 70 km. Avstanden kan økes noe ut over dette, men det vil da trenges omfattende kompensasjonsutstyr i endene og eventuelt underveis. Dersom energien overføres som likestrøm kan distansen økes, men omformerutstyret i begge ender er kostbart.[trenger referanse]
HistorikkTelegrafkabel Allerede i 1811 sendte tyskeren Samuel Thomas Soemmering elektriske signaler gjennom en leder som var forlagt i Isar ved München.[1] Disse tidlige forsøkene strandet for en stor del grunnet mangel på en egnet elektrisk isolering av lederen. Helt siden av den elektrischen Telegraphen hadde en lett etter egnede metoder for å lage en sjøkabel og en rekke metoder var forsøkt. Det var først da Werner von Siemens fant opp å bruke guttaperka i 1847 at man hadde en metode for en god isolering av undervannskabler. I 1850 ble den første sjøkabel lagt ut mellom Dover og Calais, men allerede under overføring av det første telegrammet oppsto det et kabelbrudd. Ett år etter ble det lagt en armert sjøkabel lagt mellom Storbritannia og Frankrike. Denne hadde en lengre holdbarhet som førte til at det ble lagt flere sjøkabler, men ikke alltid med særlig levetid.[trenger referanse] Forsøk, som for eksempel ved legging av en kabel i Middelhavet mellom Algerie og Sardinia feilet ved at en ikke hadde egnet utrustning på utleggingsskipet. Ett eksempel var mangel på en egnet kabelbrems ved utlegging på større dyp slik at en kunne kontrollere kabelens utrulling fra kabeltrommelene ombord. En slik ble først tilgjengelig da Werner Siemens oppfant en brems med dynamometer.[trenger referanse] Optisk kommunikasjonskabelVed inngangen til 1980-årene var utviklngen av optiske kommunikasjonskabler kommet dithen at det engelske teletilsynet i 1980 la den første fiberoptiske forbindelsen i Loch Fyne i Skottland. I 1984 kom den første forbindelsen fra Storbritannia til Isle of Wight, i 1986 gjennom Ärmelkanalen[trenger referanse]. I 1988 kom TAT-8 som den første transatlantiske optiske forbindelsen i drift og fra midten av 1990-årene har Internets kapasitetsbehov for datatrafikk økt slik at kobberkabler i praksis er helt utdatert. Noen eksempler på sjøkabelforbindelser Kommunikasjonskabler
Om sjøkabel i litteraturen
Referanser
Eksterne lenker
|
