|
Silverius
Silverius (født i Roma, død 20. juni 538 på øya Palmarola) var pave fra den 8. juni 536 til han ble avsatt i mars 537. Han æres som helgen i den katolske kirke, med festdag 20. juni. Liv og virkeBakgrunnSilverius var sønn av Hormisdas, som hadde vært gift innen han ble presteviet. Silverius trådte inn i kirkens tjeneste og var subdiakon i Roma da pave Agapetus I døde i Konstantinopel den 22. april 536. Bakgrunnen for pavevalgetKeiserinne Theodora, som begunstiget monofysittene, forsøkte å drive igjennom at diakonen Vigilius, som befant seg i Konstantinopel på diplomatisk oppdrag, ble valgt til pave, ettersom han hadde forsikret henne å støtte monofysittismen om så skjedde. Ostrogoternes kong Theodatus forsøkte imidlertid på sin side å forhindre at valget falt på en person med bånd til Konstantinopel, og foregrep keiserinnen. Ved hans inngripen ble så subdiakonen Silverius valgt til pave. At en subdiakon var blitt pave var uvanlig. Derfor er det forståelig at det oppstod en opposisjon i presteskapet mot hans utnevnelse, noe som gjengis i Silverius' biografi i Liber Pontificalis. Theodatus klarte å stagge motstanden, og etter at Silverius var blitt konsekrer]t, den 8. juni 536, gav alle prester sin skriftlige godkjennelse til hans upphøyelse. PaveI Liber Pontificalis fortelles det at Silverius hadde tilbudt penger til Theodatus for pavestolen, men dette tilbakavises av Catholic Encyclopedia som uttrykck for hat til goterne og illsinnet innstilling til denne pave. Uansett faller Silverius' pontifikat i en tid da det bysantinske rike og paven befant seg i et fortsatt uløst spenningsforhold, og pave Silverius selv falt som offer for det bysantinske hoffs intriger. Etter at Silverius var blitt pave forsøkte keiserinne Theodora å vinne over ham til monofysittismen. I særdeleshet la hun vinn på å formå ham til å forsone eig med den monofysittiske patriarken av Konstantinopel, Anthimos, som var blitt avsatt og ekskommunisert av pave Agapetus, og med Severus av Antiochia. Paven gav imidlertid ikke noen løfter om noe slikt, hvorpå keiserinnen truet med å avsette ham til fordel for Vigilius. Roma opplevde tunge tider da strid brøt ut i Italia mellom ostrogoternea og bysantierne, etter at Theoderik den stores datter Amalasuntha døde. Ostrogoternes konge, Vitiges, som besteg tronen i august 536, beleiret byen. Kirkene over katakombene utenfor bymurene ble ødelagt, og martyrenes graver skjendet. I desember 536 flyttet den bysantinske general Belisarius sine garnisoner til Roma, og ble mottatt av paven på vennlig og høvisk vis. AvsettelseTheodora ville imidlertid at Belisarius skulle utnytte overtaket til å avsette Silverius til fordel for Virgilius, som hadde returnert fra sitt diplomatiske oppdrag til Roma. Belisarius' hustru Antonia påvirket generalen til å følge keiserinnens vilje. Med et forfalsket brev som grunn ble paven anklaget for en forræderisk pakt med den ostrogotiske kong som beleiret Roma. Det het at paven hadde tilbudt kongen å la en port i bymuren stå åpen, og slik slippe inn goterne. Dermed ble Silverius arrestet i mars 537, fratatt sitt embede og ikledt munkehabitt, og landsforvist til Orienten. Vigilius ble konsekrert til pave i hans sted. Silverius ble ført til Lykia der han slo seg ned i Patara. Biskopen der forstod svart at den landflyktige pave var uskyldig, reiste til Konstantinopel og la frem bevis for keiser Justinian om pavens uskyld. Saken ble gjenopptatt av keiseren, som skrev til Belisarius, og gav tillatelse til at Silverius fikk returnere til Italia. Da Silverius ankom hjemlandet, trolig til Napoli, lot Vigilius ta ham til fange og føre til øya Palmarola. Der døde Silverius av sult etter hard medfart. Han ble begravd på øya ifølge Liber Pontificalis den 20. juni, og hans levninger ble aldri flyttet derfra. Han har senere æret ham som helgen; det tidligste belegg for denne status er fra 1000-tallet. Ifølge den romerske martyrologi feires han den 20. juni. Referanser
Kilder
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
