Serif Pasja
Mohammed Şerif Pasja (eller Mehmet Pasja; født 1865 i Üsküdar i Konstantinopel (Istanbul) i Det osmanske rike, død 22. desember 1951 i Catanzaro i Italia) var en osmansk offiser, diplomat og politiker. Han var en ledende kurdisk nasjonalist.[3] Liv og virkeBakgrunnMehmet Şerifs familie stammet fra en sidegren av den kurdiske Baban fra Sulaimaniya i det som nå er i Irak. Hans far Said Pasja Kurd var to ganger osmansk utenriksminister, og sønnen ville også inn på en politiske løpebane. Mehmet Şerif kom skolegang ved Den kongelige skole (Mekteb-i Sultani, som senere ble til Galatasaraygymnasiet) i Istanbul. Deretter bikk han på det det franske militærakademiet Saint-Cyr. DiplomatHans politiske karriere begynte han i utenriksministeriet. Han ble etterhvert militærattasjé for Berlin og Paris. Serif Pasja var så osmanernes ambassadør til Stockholm fra 1898 til 1908 og den andre dokumenterte kurder i Sverige[4]. Han var også en av utsendingene til forhandlingene som førte til Sèvrestraktaten.[5] Serif Pasja levde i Sverige i ti år. Det er kjent at den første kurderen i landet var legen Mirza Seid fra det østre Kurdistan (som nå er i Iran) som ankom i 1893. Frem til 1908 var Serif Pasja tilhenger av ungtyrkernes bevegelse, og gav økonomisk støtte til Ahmed Riza, en ungtyrkisk leder bosatt i Paris. PolitikerEtter 1908-revolusjonen vendte han tilbake til Det osmanske rike, og ble der leder for Komiteen for enhet og fremgangs avdeling i distriktet Pangaltı i Istanbul. Men han kom etter en kort tid på kant med Komiteen. Det er delte meninger om hvorfor dette ble slik. Ifølge Serif Pasja selv og hans tilhengere var han blitt bekymret over de militæres rolle i politikken. Mens hans motstandere mener at han var blitt forarget over ikke å ha blitt utnevnt til landets ambassadør i London. Han forlot landet, og var behjelpelig med å grunnlegge en rekke opposisjonspartier. Han publiserte også en opposisjonsavis i Paris ved navn Meşrutiyet («Konstitusjonalisme»). Hans rolle i opposisjonen førte til at Komiteen for enhet og fremgang gjorde et mislykket forsøk på å få ham snikmyrdet i 1914. Serif Pasja overlevde, og ble i Monte Carlo under hele første verdenskrig. Folkemordet på armenerneI en artikkel i The New York Times datert 10. oktober 1915 fordømte Şerif Pasja massakre på armenere i hjemlandet, og fremholdt at den ungtyrkiske regjering i lang tid hadde harr som intensjon å «utrydde» armenerne.[6]>[7] Dette ble lagt merke til også fordi han var svogeren til daværende osmansk storvisir, Said Halim Pasja. Etter første verdenskrigEtter 1918 gikk han atter inn i den osmansk regjerings tjeneste. Men har brøt etter kort til med den osmanske side, og sluttet seg til Kürdistan Teali Cemiyeti (Selskapet for Kurdistans fremvekst). Han oppnådde en enighet med den armenske delegasjon i Paris som innebar en deling av det østre Anatolia mellom en armensk og en kurdisk stat. I denne avtalen skulle både Van og Bitlis tilfalle armenerne. Det kom så mange forbitrede protester fra kurdiske ledere i disse områdene; de var slett ikke interessert i å bli del av en armensk stat. Paris ble bombardert med fordømmende telegrammer fra regionen. Ette at den kurdiske bevegelse var blitt underkuet, forble Serif Pasja boende i eksil. Under annen verdenskrig tod han i kontakt med både britisk og fransk etterretning. Mehmet Şerif fikk mange internasjonale ordener, som fra Romania, Iran og Spania. Blant annet kottok han også en utmerkelse fra paven, og den franske æreslegionen. Litteratur
Referanser
|