Serial ATA

Seriell ATA eller SATA (engelsk: Serial ATA, også forkortet S-ATA) er en databuss-teknologi hovedsakelig designet for overføring av data til og fra en harddisk. SATA er etterfølgeren til ATA-standarden (Advanced Technology Attachment), som også er kjent som IDE (Integrated Drive Electronics). Denne gamle ATA-teknologien blir nå kalt PATA (Parallell ATA) for å skille den fra Serial ATA.

Førstegenerasjons SATA-grensesnitt har en klokkefrekvens (svingninger per sekund) på 1,5 GHz. Overføringshastighet er teoretisk på 1,5Gbps men reelt på maksimalt 1,2 gigabit per sekund (Gbit/s), eller 150 megabyte per sekund. SATA revisjon 1.0 kalles også SATA 1.5Gb/s. Navn som «SATA/150» og «SATA I» har vært utbredt ^[1] på tross av SATA-IO's retningslinjer.^[2]

Da NVIDIA slapp sitt nForce4 brikkesett i 2004, ble overføringshastigheten doblet - fra 1,2 gigabit per sekund, eller 150 megabyte per sekund, til 2,4 gigabit per sekund, eller 300 megabyte per sekund. Det er fra den nye overføringshastigheten, 300 megabyte per sekund, navnet kommer. SATA revisjon 2.0 er både fremover- og bakoverkompatibel med SATA revisjon 1.0, SATA revisjon 2.0 kan da bli brukt på en SATA-kontroller, men får da SATA revisjon 1.0 hastighet på grunn av kontrollerens maksimumshastighet. På samme måte kan SATA revisjon 1.0-disker bli brukt på en SATA revisjon 2.0 kontroller, men med lavere hastighet på grunn av makshastigheten til disken. SATA revisjon 2.0 kalles offisielt også for SATA 3.0 Gb/s, og uoffisielt for SATA/300 eller SATA II.

The Serial ATA International Organization (forkortet SATA-IO), doblet igjen i 2007 hastigheten til 6,0 gigabit per sekund (i teorien), og 600 megabyte per sekund i praksis. SATA revision 3.0 kalles offisielt også for SATA 6.0 Gb/s, og uoffisielt for SATA/600 eller SATA III.

I juli 2011 kom SATA revision 3.1 med forbedringer innen strømforbruk og mSATA. I august 2013 kom SATA revisjon 3.2 med teoretiske hastigheter opp til 16 Gbit/s eller 1969 MB/s, og SATA M.2 som en ny type tilkobling.

Da SATA revisjon 1.0 kom erstattet den IDE og var både raskere og hadde enklere kabler og plugger. SATA bruker kontakten med 15 pinner, som leverer 3,3 V, 5 V, 12 V og jord, mens de eldre molex-kontakten hadde fire ledere: 12 V, 5 V og 2 jord.

Serial ATA har ikke master/slave-valget som man har med Parallel-ATA/IDE, og tillater kun en enhet på hver kontakt. Parallel-ATA/IDE tillot å ha to disker på samme kontakt. Det ble av enkelte ansett som et minus at man trenger dobbelt så mange kontrollere for å støtte samme antallet enheter.

I 2004 kom SATA i ekstern versjon, eSATA. Det gav raske eksterne harddisker, med nesten samme brukervennligheten som det da var på USB- og firewire-disker. eSATA finnes og i 6Gbit/s versjon.

I 2008 kom eSATAp eller "power over eSATA", en USB/SATA hybridløsning som støttet begge protokollene og med 5V eller 12V spenning til eksterne disker i samme plugg.^[3] eSATAp er forøvrig ikke raskere enn USB 3.0.

I september 2009 ble Mini-SATA, oftest kalt mSATA, annonsert. mSATA har særlig vært brukt til SSD-disker på utstyr der størrelsen teller. Tilkoblingen ligner grensesnittet til PCI Express Mini Card, men er ikke elektrisk kompatibelt. M.2 er utviklet for å erstatte mSATA.