Sebastian (helgen)

Sankt Sebastian (født i Gallia, ifølge tradisjonen død 20. januar 287 i Roma), var en kristen helgen og martyr, som skal ha blitt henrettet under kristenforfølgelsene under den romerske keiseren Diokletian i det tredje århundre. Han fremstilles i kunst og litteratur vanligvis bundet til en stolpe og skutt med piler.

Legenden forteller at Sebastian ble født i Narbonne i Gallia av kristne foreldre. Han skal ha vervet seg som romersk soldat i keiser Carinus' hær i år 283. Senere ble han utnevnt til kaptein i pretorianergarden av Diokletian, noe som også ble akseptert av medkeiseren Maximianus. Begge keiserne var uvitende om hans kristne tro. Da det ble oppdaget at han hjalp kristne fanger, ble han bundet til en stolpe og «skutt i hjel med piler».

Dette er helt uhistorisk. De tidligste avbildningene av Sebastian er mosaikker fra 682 som viser en voksen, skjegget mann i hoffantrekk. Det var i renessansen han først ble avbildet som en unggutt, skutt med piler.^[1]

Lite annet er kjent om hans bakgrunn enn at han skal ha blitt utdannet i Milano, og at han skal ha utmerket seg i militæret og blitt forfremmet til pretorianergarden som var keiser Diokletians livvakt. Da tvillingene Marcus og Marcellianus ble fengslet for å nekte å ofre til de romerske gudene, ble de oppsøkt av sine foreldre som skal ha bedt dem om å avsverge kristendommen. Sebastian skal i stedet ha lykkes i omvende tvillingenes foreldre, i tillegg til flere fremstående borgere.^[2] En dag kom en kvinne ved navn Zoe i håp om hjelp. Hun var gift med en soldat Sebastian var i hæren med. Zoe hadde mistet taleevnen, og Sebastian ba og gjorde korsets tegn over henne. Da hun ble helbredet, hørte mange om det og skal ha latt seg omvende.^[3]

Ifølge legenden skjøt mauritanske bueskyttere ham full av piler og forlot ham som død. Martyren Castulus' enke Irene^[4][5] løste repene av ham, og oppdaget at han var i live. Hun brakte ham tilbake til huset sitt og pleiet ham. Men keiseren dømte for andre gang Sebastian til døden, denne gangen til å slås i hjel med en klubbe. Liket ble slengt i kloakken, men funnet av en from kvinne, som drømte at Sebastian bad henne om å begrave ham i nærheten av katakombene.^[6]

Sebastian ses på som en viktig katolsk helgen og æres ved brødremesse den 20. januar, som også er en merkedag på primstaven.

Han ble skytshelgen for pestsmittede, og i Legenda Aurea heter det at pesten i Pavia ikke lot seg stanse før innbyggerne reiste et alter for St. Sebastian. Tidlig i 1349 nådde svartedauden Oslo, og 20. februar var det kommet på plass et Sebastian-alter i Hallvardskirken. Rike gaver ble gitt i forventning om vern mot pest. Stiftelsen av alteret ble besørget av stormenn som kanniken Gyrd Asleson og lagmannen Trond Krakeson. Bymennene donerte 54 mark til alteret, til innkjøp av en andel i en gård; det eneste kjente eksempel fra norsk middelalder på at bymenn i fellesskap besørget jord til kirkegodset.^[7]

Relikviene hans er spredt, og hodeskallen hans oppbevares i Narbonne, mens andre knokler etter tradisjonen finnes i en av Romas syv valfartskirker, San Sebastiano utenfor bymurene, og er funnet å stamme fra en mann som levde på St. Sebastians tid.^[8]

Fremstilt som en naken ungdom surret til et tre, en stolpe eller søyle og gjennomboret av piler, ble Sebastian i renessansen et yndet motiv i maler- og billedhuggerkunsten^[9] og gradvis et ikon for homofile.^[10] Renis billedserie av helgenen ble så populær blant homofile^[11] at navnet Sebastian i litteraturen gradvis ble knyttet til menn med tvetydig seksualitet, slik som i Evelyn Waughs roman Gjensyn med Brideshead og Tennessee Williams' skuespill Brått siste sommer, mens «Sebastian Melmoth» var Oscar Wildes dekknavn da han dro i eksil. Se også artikkelen om kong Sebastian I av Portugal.

Maleriet Sankt Sebastian er et av de viktigste verkene til kunstneren Bohumil Kubišta og tilhører nå Nasjonalgalleriet i Praha.