Rossriflen

Rossriflen var en sylinderlåsrifle med rettrekk i .303 British-kaliber produsert i Canada fra 1903 til midten av første verdenskrig.

Rettrekk-mekanismen fungerte dårlig i skyttergravene under første verdenskrig og riflen hadde flere problemer som gjorde at den ble skiftet ut med Lee-Enfieldrifler. Imidlertid var den populær blant skarpskyttere.

Under boerkrigen oppsto det uenighet mellom Canada og Storbritannia om lisensproduksjon av Lee-Enfieldrifler i Canada. Canadiske myndigheter bestemte seg da for å satse på en egen rifletype designet av Charles Ross. 12 000 rossrifler ble bestilt i 1903.

I motsetning til de fleste samtidige rifler, slik som Lee-Enfield og Mauser der man må vende sluttstykket 45 grader for å lade om, kunne men på Rossriflen trekke sluttstykket rett tilbake. Dette gav teoretisk sett Rossriflen en høyere skuddtakt, ga den mindre vekt, og gjorde at den kunne taes fra hverandre uten spesialredskaper.

Fabrikken hadde ingen erfaring med våpenproduksjon, og den politiske situasjonen gjorde at riflen ble ikke tilstrekkelig prøvet ut og modifisert for militærtjeneste før den ble sendt ut til troppene. Resultatet var at den led av en rekke «barnesykdommer». Disse ble utbedret etter hvert som de ble funnet, men prosessen med å perfeksjonere våpenet tok mer enn et år. De kanadiske soldatene mistet fort tillit til våpenet, og begynte mer eller mindre i åpenlyst å bruke Lee-Enfield-rifler de fant på slagmarken.^[1] Da Rossriflen endelig var kommet til et punkt der den var blitt et egnet militærvåpen, hadde allerede hæren satt i gang med å væpne om styrkene med britiske rifler, og Rossriflen ble tatt ut av førstelinjetjeneste.^[2]

Våpenet hadde et langt og ganske tungt løp, og var meget presist. I mange år var den et populært våpen i skytekonkurranser, der Lee-Enfield og amerikanske Springfield M1903 med sine høyere toleranse ikke var like egnet.

De første 1000 riflene ble sendt til North-West Mounted Police for testing. Det ble fort klart at riflene hadde flere feil, blant annet var sluttstykket så dårlig festet at det kunne falle ut av våpenet. I 1906 gikk RNWMP tilbake til Winchester Model 1894 og Lee-Metford.

Rossriflen ble modifisert for å bøte på disse feilene og i 1905 kom Mark II ut. Den ble etterfulgt av Model 10 i 1910.

Den første kontingenten av Canadian Expeditionary Force var utstyrt med Rossriflen da de ankom Frankrike i februar 1915. Problemene med riflen ble for alvor vist under det andre slaget om Ypres i april 1915. Rossriflen viste seg dårlig egnet til felt og låste seg lett. I tillegg kunne riflen taes fra hverandre og settes sammen igjen på en slik måte at riflen kunne avfyre uten at sluttstykket var låst. Dette kunne medføre store skader eller dødsfall for de som avfyrte dem. Det var også problemer med bajonettfestet som gjorde at bajonetten kunne falle av når riflen ble avfyrt. Flere canadiske soldater tok Lee Enfieldrifler fra britiske sårede eller døde soldater for å erstatte Rossriflene.

I forkant av slaget om Somme beordret Douglas Haig at de tre canadiske divisjonene skulle utstyres med Lee-Enfieldrifler som hadde blitt tilgjengelig i tilstrekkelig mengde. Rossriflene ble etter det brukt til rekruttrening i Canada, Storbritannia og USA. På samme tiden konverterte Dominion Rifle Factory i Canada en håndfull Rossrifler til Huot maskingevær som var vesentlig billigere enn Lewis Gun som canadiske styrker benyttet.