Professor Longhair
Henry Roeland Byrd (født 19. desember 1918 i Bogalusa i Louisiana, død 30. januar 1980) også kjent som Roy «Bald Head» Byrd, Fess og Professor Longhair, var en amerikansk bluessanger og pianist. Professor Longhair er særlig kjent for å ha bidratt til to distinkte epoker i jazzens historie: Han var aktiv både i glansdagene til tidlig rhythm and blues og under oppblomstringen av interessen for tradisjonell jazz etter å ha startet New Orleans Jazz & Heritage Festival. Musikkjournalisten Tony Russell skriver i sin bok The Blues – From Robert Johnson to Robert Cray: «The vivacious rhumba-rhythmed piano blues and choked singing typical of Fess were too weird to sell millions of records; he had to be content with siring musical offspring who were simple enough to manage that, like Fats Domino or Huey "Piano" Smith. But he is also acknowledged as a father figure by subtler players like Allen Toussaint and Dr. John.»[7][8] BiografiProfessor Longhair ble født den 19. desember 1918 i Bogalusa, Louisiana.[7] Han livnærte seg som småsvindler og bondefanger, inntil han satset seriøst på pianoet i trettiårene. Han lærte seg å spille på et piano som manglet tangenter og utviklet dermed en unik spillestil.[7] Longhair begynte sin karriere i New Orleans i 1948 med en konsert på Caldonia Club. Klubbeieren Mike Tessitore kom på Longhairs artistnavn, inspirert av Byrds rufsete hår.[9] Longhairs første innspilling i 1949 inneholdt fire sanger (inkludert første versjon av hans signaturmelodi Mardi Gras in New Orleans) og ble gitt ut på det Dallas-baserte plateselskapet Star Talent. Bandet hans kalte seg «the Shuffling Hungarians», uvisst av hvilken grunn. Fagforeningsproblemer forsinket utgivelsen, men Longhairs neste utgivelse på Mercury Records samme året var en vinner.[9] Gjennom hele 1950-tallet gjorde han innspillinger for Atlantic Records, Federal Records, samt andre mindre, lokale plateselskaper. Professor Longhair hadde bare én stor kommersiell hit, Bald Head i 1950, kreditert Roy Byrd & His Blues Jumpers.[9] Han spilte også inn sine favorittlåter Tipitina, Big Chief og Go to the Mardi Gras.[7] Men Professoren klarte ikke å nå et stort hvitt publikum slik Fats Domino gjorde.[7] Etter å ha kommet seg fra et mindre slag, gjorde Professor Longhair comeback i 1957 med No Buts - No Maybes.[9] Han frisket opp sin Go to the Mardi Gras i 1959, og denne versjon spilles hvert år under Mardi Gras i New Orleans.[9] På 1960-tallet stoppet Professor Longhairs karriere opp.[7] Han måtte ta seg jobb som vaktmester og hadde problemer med pengespill.[10] I 1971 opptrådte Longhair under New Orleans Jazz & Heritage Festival for å gjenvinne sin posisjon, og i 1973 spilte han på både Newport Jazz Festival og Montreux Jazz Festival.[7] Hans liveinnspilling Live on the Queen Mary (1978) ble tatt opp på en fest hos Paul og Linda McCartney.[7] Hans eneste opptreden i Storbritannia, i 1978, ble hedret som The London Concert. På 1980-tallet fikk album som Crawfish Fiesta på Alligator og New Orleans Piano på Atlantic et stort publikum i Amerika.[10] Han opptrådte i PBS- serien Soundstage (med Dr. John, Earl King og the Meters) og spilte i dokumentarfilmen Piano Players Rarely Ever Play Together.[9] Filmen ble et minnesmerke over Longhair, etter at han døde av et hjerteinfarkt under innspillingen.[9][10] Opptak fra begravelsen er med i filmen.[9] I 1981 ble Professor Longhair posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.[11] Han mottok en Grammy posthumt for sine tidlige innspillinger som House Party New Orleans Style, og i 1992 ble han innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.[12] B-siden My Carnival på Paul McCartneys single 'Spies Like Us', kreditert Paul McCartney & Wings, ble spilt inn i New Orleans og dedisert til Professor Longhair. Fess-sangen Tipitina ble spilt inn av Hugh Laurie på hans album Let Them Talk i 2011. Laurie er en gammel fan og har brukt sangen Go to the Mardi Gras som tema i pilotepisoden til serien A Bit of Fry & Laurie. Diskografi
Sitat
Referanser
Eksterne lenker
|