|
Peis  En peis er et murt, åpent ildsted med røykfang, vanligvis oppført i stein eller tegl og plassert innendørs. Peisen avløste åren som ildsted i stuene på Østlandet og i Trøndelag i 1600- og 1700-årene. På Vestlandet, i Norde-Norge og blant skogfinner ble røykovn tatt i bruk eller videreført samtidig som peis ble innført på Østlandet. Innføring av peis (og etterhvert jernovn) medførte at den middelalderske boligskikken ble forlatt. Blant annet ble møbleringen lagt om ved at peisen ofte ble plassert i et hjørne mot koven og diagonalt overfor peisen var høysetet med hjørneskap og langbordet sto fremme hele tiden (i distrikter med røykovn var det lignende møblering). Eilert Sundt beskrev denne stueformen.[1] I en årestue var åren et åpent bål midt på gulvet, og et hull i taket, ljoren, slapp røyken ut og lyset inn. Peisestuene fikk skorstein til over tak, og på grunn av steinen i selve peisen ble mye av varmen magasinert. I peisestuene lå peisen oftest i et hjørne, og den tjente både til matlagning, som varmekilde og som lyskilde. Da stuer fikk peis i stedet for åre ble ljoren i taket stengt for å hindre uønsket varmetap. Det medførte at denne lyskilden forsvant, og stuene måtte få lys fra vinduer i veggene. Peisen ble i løpet av 1800-årene avløst av jernovnen til oppvarming, og av komfyren til matlagning. Omkring 1900 ble det moderne å anskaffe peis for hyggens skyld, først i byfolks hytter på landet, senere også i stuer i bymiljø. Moderne peiser kan plasseres både i et hjørne eller som båspeis' på en flat vegg. Ofte legges ildstedet og pipekonstruksjonen inne i og bak veggen (eller utenfor huset hvis det er en yttervegg). En vanlig type peis har en innsats av støpejern og er omgitt av luftekanaler som trekker kald luft inn gjennom ventiler nede ved gulvet og slipper oppvarmet luft ut øverst. I senere tid er det også laget utepeiser, som kun er til hyggebrenning på terrasser og lignende. Se ogsåReferanser
|
