|
ParabaseParabase (gresk: παράβασις, flertall παραβάσεις, bokstavelig «handlingen å gå til side») er et gresk uttrykk som henspiller på «mellomparti i den eldre attiske komedie, der koret i forfatterens navn taler til publikum».[1] Det er det punkt i antikkens greske komedie hvor alle skuespillerne forlater scenen og koret står igjen for å tale direkte til publikum. Koret oppgir delvis eller helt sin dramatiske rolle ved å henvende seg til publikum, tidvis om et emne som kunne være helt irrelevant for emnet i teaterstykket, således kunne parabasen fungere som dikterens talerstol. Parabasen står utenfor selve handlingsgangen i stykket og har ingen fast plass, men er plassert der hvor handlingsgangen gjør et slik avbrudd mulig.[2] AristofanesEt eksempel, i komedien Vepsene (422 f.Kr.) av Aristofanes er første parabase om dikterens egen karriere som dramatiker til da (ved dette stykket), mens andre parabase er kortere og inneholder en rekke med vitser om lokale figurer og kjendiser som var velkjente for antikkens publikum i Athen på 400-tallet f.Kr., som politikeren Kleon. Første parabase er utformet som en lang fortelling av korlederen på vegne av dikteren. Hun framførte de personlige omtanker som dikteren hadde. Andre parabase inneholdt typisk for den gamle komedie epirrhematisk (gresk: τό έπίρρημα, «det som sies etter») komposisjon[3] hvor hele koret var involvert, med poetisk sang og innlagt dialog. En parabase besto vanligvis av tre sanger (S) som vekslet med tre taler (s) i rekkefølgen S-s-S-s-S-s. Den første talen endte ofte med et avsnitt som ble avsluttet meget raskt (teoretisk med et pust, kalt for en πνῖγος, pnigos). Til sammen utgjør første og andre parabase en fullstendig parabase. Parabasen er utelukkende et trekk ved epoken som kalles for den gamle komedie, og da korets rolle ble minsket i mellomste komedie, ble også parabasen gradvis avviklet. Moderne teaterteoriI moderne tid er parabase vanligvis ikke benyttet, unntatt i tilfelle med den tyske dramatikeren August von Platen som bevist simulerte dette trekket i sine satiriske komedier, som i Der romantische Ödipus (1829).[4] Til viss grad kan man argumentere for at Bertolt Brecht benyttet seg av parabase, om enn ikke dens klassiske utformingen, ved å la skuespillerne henvende seg direkte til publikum. Ved å bryte teaterets illusjon ble publikum paradoksalt en del av oppsetningen.[5] I Brechts teaterteori benyttes ikke begrepet «parabase», men isteden betegnelser som «å bryte den fjerde veggen», noe som teaterteoretisk utviklet seg fra episk teater til dialektisk teater. Parabase i BibelenI den greske oversettelsen av Bibelen opptrer parabase (parabasis) i betydningen «ikke ta hensyn», «overtredelse», «forbryte seg mot Moseloven».[6][7] Referanser
Litteratur
|
