Panikken i 1907Panikken i 1907, også kjent som bankpanikken i 1907,[a] var en finanskrise som inntraff i USA da landets aksjemarkeder falt med nær 50 % fra sitt høyeste nivå året før. Panikken fant sted under en periode med økonomisk tilbakegang og hvor det var flere stormløp mot banker (svært mange av innskyterne krevde å få ut pengene). Panikken i 1907 spredte seg etterhvert fra New York og til resten av landet og mange banker og firma gikk konkurs. Den fremst grunnen for panikken var reduksjon i likviditeten hos mange banker i New York, manglende tillit til banksystemet fra innskyterne og et fravær av en långiver i siste instans. Krisen begynte etter et forsøk i oktober 1907 på å kontrollere aksjekursen til United Copper Company. Da forsøket feilet ble banker som hadde bidratt i forsøket utsatt for massiv flukt fra innskytere, og den store banken Knickerbocker Trust Company måtte innstille sine betalinger. Knickerbockers kollaps spredte seg videre i USAs finansverden ved at regionale banker tok ut sine tilgodehavender i New Yorks banker. Den negative utviklingen ble stoppet av den kjente bankmannen J.P. Morgan som forpliktet seg med store summer av egne midler, og overtalte andre rike personer til å bidra, for å bidra til bankenes soliditet. På den tiden hadde ikke USA noen sentralbank som kunne opptre som långiver i siste innstans og bidra med likviditet. I november hadde likviditetskrisen gitt seg, men en ny krise oppsto da spekulanter lånte store summer med sikkerhet i Tennessee Coal, Iron and Railroad Company (TC&I). TC&Is aksjekurs falt, men selskapet ble reddet ved at president Theodore Roosevelt godkjente et statlig oppkjøp. Året etter etablerte og ledet senator Nelson W. Aldrich en komite for å undersøke krisen og foreslå mulige løsninger, noe som ledet til etableringen av USAs sentralbanksystem, Federal Reserve. FotnoterType nummerering
Litteratur
Eksterne lenker
Autoritetsdata
|