Oktav (liturgi)

En oktav er i kristen liturgisk sammenheng en periode på åtte dager som følger etter en viktig festdag i kirkeåret. Navnet kommer fra latin octava dies, «den åttende dag», og viser til den siste dagen i perioden. I utgangspunktet var det bare den åttende dagen som ble spesielt markert. Det er bare Den katolske kirke og Den ortodokse kirke som formelt feirer oktaver, men man kan finne spor av det også i andre kirkesamfunns kalendere. Det kirkelige navnet på nyttårsdag (1. januar) var octava nativitatis Domini (åttendedagen for Herrens fødsel).^[1]

Praksisen ble antagelig inspirert av den gammeltestamentlige skikken med å feire tabernakelfesten og dedikasjonsfesten for tempelet i åtte dager. I kristen sammenheng ble oktaver innført på Konstantin den stores tid, da man utvidet feiringene av innvielsen av basilikaene i Jerusalem og Tyrus til åttedagersperioder.

Noe senere innførte man oktaver i forbindelse med påske, pinse og i østkirken for epifani. I det 7. århundre ble det også innført oktaver for noen viktige helgenfester, som festen for Peter og Paulus og for St Laurentius.

I det 12. århundre begynte man i vestkirken å ha spesielle feiringer også på dagene mellom hovedfesten og oktavdagene. Disse ble dermed også regnet som helligdager. I løpet av middelalderen ble antallet oktaver økt kraftig, men ved reformene av breviaret under pavene Pius V og Pius X ble de igjen redusert.

23. mars 1955 utstedte Kongregasjonen for ritene et dekret der Den katolske kirke avskaffet alle oktaver, unntatt dem for jul, påske og pinse. Pinseoktaven ble avskaffet ved kalenderreformen i 1969, slik at det i dag kun gjenstår to. I den tradisjonelle latinske messen, som har vokst kraftig verden over, også i Norge, siden pave Benedikt XVIs motu proprio Summorum Pontificum, benyttes dog den gamle kalenderen fra 1955. Pinsen feires således fortsatt med oktav i denne ritus.

I Norge ble olsok også delvis feiret med en oktav, men denne fikk konkurranse fra en tredje olavsfest, nemlig «translasjonsdagen» (= minnedagen) som ble feiret sjette dag etter olsok, altså 3. august.^[2]

I Bergens universitetsbibliotek oppbevares et fragment av et kalendarium, omfattende deler av kalenderen for mai og juni, som ikke har latt seg datere sikkert. Man har likevel festet seg ved at en notis i kalenderen angir at man 7. mai skulle feire «oktaven for St. Erchenbald», opprinnelig munken Earconwald som senere ble helgenkåret (skildret i The Life and Miracles of St. Erkenwald), biskop i London fra 675, død 30. april 693, og bror til Ethelburga som grunnla nonneklosteret i Barking (London).^[3] Siden biskop Erchenbald var helt ukjent i Norge, må kalenderfragmentet antas å ha engelsk opphav. I 1146 kom en gruppe engelske munker hit for å grunnlegge Lysekloster – et årstall som kan stemme med skrift og utstyr på fragmentet. Dessuten vet vi at dyrkelsen av St. Erchenbald tiltok i denne tiden, etter at hans grav i St. Pauls katedral ble restaurert i 1140, og 14. november 1148 ble det fastlagt en ny translasjonsdag for ham, i tillegg til dødsdagen.^[4]