|
Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstidenNorsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden, tidligere kalt «Stay Behind» med kodenavn ROC (av Rocambole, romanfigur fra midten av 1800. Opphavet til uttrykket "men Rocambole var ikke død." Og et passende navn til en avdeling i motstandsgruppen.) [1]og senere kalt «Okkupasjonsberedskap» er betegnelser på det arbeidet som det norske Forsvaret organiserte i etterkrigstiden fra 1948, med umiddelbar målsetting å kunne gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Dette var en tid da den kalde krigen var kommet i gang og frykten for Stalins kommunistiske Sovjetunionen var påtakelig. Virksomheten skulle baseres på erfaringer som var gjort under annen verdenskrig. Virksomheten ble organisert i såkalte nett med oppgaver innenfor etterretning, evakuering av nøkkelpersoner og sabotasje. Nettene fikk senere en felles oppbygging og betegnelsen «Stay Behind». HistorieFemmannsgruppenEtter krigen var det mange i motstandsbevegelsen som fryktet at Norge skulle bli tatt på senga på nytt, denne gang av Sovjetunionen. De bygget opp et hemmelig nettverk som senere er blitt kjent som Stay behind. I 1947 ble det dannet en «femmannsgruppe» av sentrale personer i næringslivet med erfaring fra motstandsarbeid under krigen. Gruppen etablerte 20 distrikter og opprettet et etterretnings- og sambandsnettverk (kodenavn Saturn). De hadde også et bedriftsvernsystem (kodenavn Jupiter), skaffet seg våpen og begynte å kartlegge kommunister. Dette skjedde under den kalde krigen, i en tid da frykten for Stalin og Sovjetunionen var sterk. Lignende grupper ble opprettet i en rekke vesteuropeiske land. I Norge gikk etterretningsdelen av nettverket under kodenavnet Lindus. De hemmelige gruppene skulle operere under okkupasjonsforhold etter en eventuell sovjetisk invasjon. Den 25. oktober 1948 utstedte daværende forsvarsminister og tidligere Milorg-leder Jens Chr. Hauge et statlig direktiv som gav anvisninger for oppbyggingen av den norske Stay behind-enheten. Det var flere private organisasjoner som fungerte som «faddere» for denne organisasjonen, blant annet Arbeidsgiverforeningen, Libertas, Industriforbundet og Rotary.[2][3] Samme år ble femmannsgruppen underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Nato sto for den internasjonale koordineringen.[4][5][6] Medlemmer
Stay BehindI 1948 ble nettverket formelt underlagt E-tjenestens «Seksjon D», og døpt Stay Behind.[9] På femtitallet bestod gruppen av tre store nettverk fordelt på ulike distrikter i Norge, strengt adskilt og skjult for hverandre. Hvert nett var delt opp i tjue til førti grupper med fem mann i hver.
Rundt om i landet ble det etablert såkalte «dumper», hemmelige lager gjemt i terrenget. Dumpene besto blant annet av ammunisjon, uniformer, våpen, sanitetsutstyr, primuser, telt og enkelte steder ski.[2] Til den faste staben i Stay Behind ble det først rekruttert folk med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til «Okkupasjonsberedskap». Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert nordmenn med varierende bakgrunn. Fra 1971 ble utdanningen av feltpersonellet i stor grad knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. Enheten ble gransket i forbindelse med Lillehammer-saken for sine forbindelser til Mossad og omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973.[11] Avsløring og nedbyggingHemmeligholdelsen av Stay Behind ble vanskeliggjort i Norge i 1978, etter at våpenlageret hos Hans Otto Meyer (Meyer-saken) ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning.[12] Det internasjonale bildetFlere vesteuropeiske land bygde opp Stay Behind-organisasjoner kort etter andre verdenskrig. Disse skulle begynne å virke først etter en eventuell sovjetisk okkupasjon. Stay Behind-ene skulle operere som motstandsgrupper med egne nett for å evakuere kongefamilier og politiske ledere til Storbritannia (med britiske Oberon-ubåter), samt drive etterretning og opprettholde kontakt med London og Washington.[13] Slike grupper ble opprettet fra 1948 av i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas, Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg, Nederland (I&O), Portugal (Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV). Eksistensen av slike grupper ellers i Europa forble hemmelig frem til 1990, da Gladio ble avdekket i Italia.[14] Se ogsåReferanser
Litteratur
Eksterne lenker
Autoritetsdata
|
