Nordlig marflo
Nordlig marflo er et lite krepsdyr av gruppen amfipoder (tanglopper), som lever i ferskvann.[3] Den bidrar sammen med andre krepsdyr til å gi den røde fargen på kjøttet til ørret og røye. Den blir 1–2 cm lang og er i likhet med andre amfipoder flattrykt fra siden og uten ryggskjold (carapax). Fargen varierer fra gråbrun til brungrønn. Den lever i innsjøer i alle landene i Norden unntatt Island.[1][4] Nordlig marflo spiller ofte en viktig rolle i ferskvannsøkosystemene. Den er viktig som næring for fisk, vannkalver og øyenstikkerlarver. Arten er vert for mange parasitter. Bendelormen Cyathocephalus truncatus har nordlig marflo som mellomvert og angriper deretter ferskvannsfisk. Arten foretrekker stillestående vann med sand- eller steinbunn. Den stiller høye krav til vannkvaliteten; temperaturen bør være mellom 10–14 °C, pH bør være over 6,7 og hardheten høyere enn 0,50 °dH. Arten trives ikke i eutrofe innsjøer eller kraftmagasiner, og er svært følsom for miljøgifter. Forekomst, eller mangel, av arten er derfor en indikasjon på miljøtilstanden. Nordlig marflo er utbredt i det meste av Norge, men den er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opptil 1450 moh. Arten mangler på Sørlandet på grunn av sur nedbør, og på deler av Østlandet der berggrunnen er naturlig sur. Den finnes av ukjent grunn heller ikke i Lofoten. Den er den eneste norske ferskvannsarten i slekten Gammarus. Lenger sør i Europa er Gammarus pulex vanlig, men den er aldri funnet i Norge. To brakkvannsarter, kystmarflo (G. duebeni) og elveosmarflo (G. zaddachi), tåler i korte perioder ferskvann og kan dukke opp i elver og innsjøer langs norskekysten. Det finnes også tre andre amfipodearter i norsk ferskvann; de tilhører de såkalte istidskrepsene. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de norske populasjonene har ulikt opphav. Da istiden tok slutt, vandret marflo fra Russland inn i Nord-Norge, mens marflo fra Vest-Europa koloniserte Sør-Norge. Bestandene i de nordvestre kyststrøkene er nærmest i slekt med den vestlige stammen, men skiller seg likevel ut genetisk. Dette tyder på at de har overlevd siste istid i et eget refugium.[5] Denne arten er tradisjonelt blitt kalt bare «marflo» på norsk, men dette navnet brukes også om andre Gammarus-arter. Artsnavnebasen har derfor tatt i bruk «nordlig marflo» om den eneste norske arten i ferskvann. Det finnes også flere andre tradisjonelle navn, for eksempel «grunnåte». Referanser
Eksterne lenker
|