Nes i Viksdalen

Nes er navnet på gårdsnummer 46 i Gaular kommune, Sogn og Fjordane. Gården ligger på nordsiden av Viksdalsvatnet, Fv 421 fra Vikja til Roska passerer over gården.

Gården er inndelt i følgende bruk:

• Bruk 1, Nigarden
• Bruk 2, Gjerdet, husmannsplass delt fra bruk 1 i 1868, slått sammen med bruk 6 i 1954
• Bruk 3, Tonga
• Bruk 4, Mollestad, delt fra bruk 3 i 1879
• Bruk 5, Neset, husmannsplass delt fra bruk 3 og 8 i 1862
• Bruk 6, delt fra bruk 3 i 1854, slått sammen med bruk 2/6 i 1954
• Bruk 7, Utigarden
• Bruk 8, Oppigarden
• Bruk 9, delt fra bruk 8 i 1870
• Bruk 10, Hågjen, delt fra bruk 7 i 1894
• Bruk 13, Myregjerdet, delt fra bruk 2 i 1924
• Bruk 14, Ytrebø, delt fra bruk 2 og 6 i 1927
• Bruk 16, delt fra bruk 10 i 1951, sammenslått igjen i 1968

I tillegg har det vært registrert følgende husmannsplasser; Geilen under bruk 3, Neshaugen (også kalt Ingerhaug) under bruk 1.

Arkeologer regner med at det finnes to primærområder i Viksdalen, dette er stedene der det sannsynlig var første bosetning i dalen. Nes er det ene området, det andre er Viken, disse gårdene var da bosatt så tidlig som i eldre jernalder. Naturnavnet Nes (tilliks med Vik) tyder også på tidlig bosetning.

Tidligste skriftlige kilde om Nesgården er i Bergens Kalvskinn fra rundt 1350, i denne står det at presten ved Hestad kapell hadde 6 månedsmatbol i gården Tunga. I en bispejordbok fra 1598 står det at presten hadde et halvt laup i ødegården Tunga, dette viser at Tunga lå øde etter svartedauden. Ifølge kilden var Nes i drift i hele senmellomalderen.

Nes meieri ble etablert i 1900 og var i drift til årene i første verdenskrig, det ble så startet opp igjen i 1928. Meieriet var da i drift frem til i 1952, da begynte gårdene å levere til fellesmeieriet i Bygstad.

Den første postmannen som er kjent i Viksdalen var Søren Pedersson fra Utigarden på Nes. Han hadde ansvaret for postlevering til og fra Sande fra rundt 1890, det var en tur hver uke, og Pedersson gikk hele veien frem og tilbake.

Sønnen Mathias overtok denne jobben, også han gikk i starten, men etterhvert gikk han over til å bruke hest. Det ble da også flere turer, totalt fire hver uke, tirsdag, fredag og lørdag hadde han dagstur, i tillegg hadde han en tur der han reiste søndagskveld og kom igjen mandag. På vinterstid ble gjerne Viksdalsvatnet benyttet som ferdselsåre, Mathias hadde da med seg et posthorn som han blåste i for å få folk til å komme ned til vannet og hente posten sin.

Postruten ble også benyttet til persontransport i en tid da det ikke eksisterte annen offentlige transportmuligheter.

På 1930-tallet gjorde bilene sitt inntog og ordningen med hest ble avsluttet.

• Timberlid, Jan Anders, Bygdebok for Gaular Band IV, Gardar og folk. Viksdalen Sokn (s.596-621), Oslo 1998. ISBN 82-994538-2-8