|
Mikkel Rasmussen Vindal
Mikkel Rasmussen Vindal (1833–1914) var en norsk politiker og bonde fra Oppdal. Han var stortingsmann for Søndre Trondhjems amt (Sør-Trøndelag) 1877–1882 og 1890–1891. Vindal var opprinnelig moderat venstremann, men ble i sin siste periode valgt som høyremann.[3] Familie og yrkeHan var sønn av gårdbruker Rasmus Mikkelsen Vindal og hustru Kristi Olufsdatter Hoel på Negard i Vinndal i Oppdal. Han var eldst av tre søsken.[4] Han gikk Søndre Trondhjems amts landbruksskole på Munkvoll i Strinda, hvor han tok eksamen med beste karakter i 1853.[5][6][7] Han var senere assistent ved landbruksskolen og assistent for statens reiseagronom med stipend fra amtet.[5][6] I 1859 overtok han farsgården i Oppdal.[5] Hans mange offentlige gjøremål gikk på bekostning av gårdsdriften, men han drev gården frem til han solgte den ut av slekten i 1903.[4] Han var i sitt første ekteskap gift med Marie Sæter, datter av Oppdals ordfører og stortingsmann Ingebrigt Haldorsen Sæter. Mikkel og Marie fikk fem barn før hun døde i 1880. Som enkemann giftet han seg på nytt med Helene Neergaard, datter av tidligere stortingsmann John Neergaard. Han fikk også tre barn i sitt andre ekteskap.[4] Politisk arbeidVindal ble første gang innvalgt i Oppdal herredsstyre i 1867. En periode var han også varaordfører.[8] Han ble varamann til Stortinget i 1874, da svigerfaren Ingebrigt Haldorsen Sæter gikk ut av tinget. Vindal var stortingsmann for Søndre Trondhjems amt i periodene 1877–1879 og 1880–1882. Han satt i Stortingets gasje- og pensjonskomité.[5] Han var moderat venstremann, men stemte sammen med venstreopposisjonen for 9. juni-beslutningen i 1880, som gjennomførte grunnlovsendringen om statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene uten kongelig sanksjon.[3] Vindal er også nevnt som en av «de tretti tyranner» i kretsen rundt Peder Rinde og Søren Jaabæk i denne perioden.[9] Vindal skal senere ha betrodd høyremannen Yngvar Nielsen at han angret for 9. juni-beslutningen.[10] Det ble vanskelig for moderate kandidater som Vindal å bli gjenvalgt ved stortingsvalget i 1882, da partiene mobiliserte for sine sikreste støtter. Innen stortingsvalget i 1885 hadde han sluttet seg til «bukolikerne», de moderat-konservative innen partiet Høyre,[11] og ble en sentral skikkelse i grunnlovsforeningen (Høyre) i Oppdal.[12][13] Ved stortingsvalget i 1888, da det ble flertall for Høyre og Moderate Venstre på valgmannstinget i Søndre Trondhjems amt, ble han 3. varamann til Stortinget. Han møtte for den avdøde stortingsmannen Ole Evensen Stav i 1890 og 1891, og satt i Stortingets justiskomité.[5] Referanser
Eksterne lenker
Autoritetsdata
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
