Menno Simons
Menno Simons (1496–1561) var en nederlandsk-frisisk teolog og reformator i døperbevegelsen. Mennonittene er oppkalt etter ham. Menno vokste opp i Frisland i det nordlige Nederland og studerte filosofi og teologi i Utrecht. Sin første stilling som katolsk prest, fikk han i den frisiske byen Pingjum. Her begynte han å lese reformatoriske skrifter og drev intensivt bibelstudium. Han begynte etterhvert å nærme seg reformatoriske tankene om blant annet transsubstansiasjonslæren og dåpspørsmålet. I 1536 sluttet han seg til den anabaptistiske bevegelsen, ble døpt igjen (såkalt troende dåp) og begynte å virke som evangelist. Med dette gikk han også ut av Den katolske kirke. Han sluttet seg til døperbevegelsen ti år etter dens begynnelse, men ble etterhvert en av dens mest fremtredende ledere. Hans største fortjeneste er å ha isolert de gruppene som ville ty til vold og ha samlet den fredelige, men spredte og forfulgte grenen av bevegelsen i det nederlandske-nordtyske området. Teologisk orienterte han seg ved bergprekenen og utviklet en eksplisitt pasifistisk teologi. Hans mest kjente verk er Fundamentboken, som kom ut i 1540. Selv om han tilhørte den eksplisitt pasifistiske hovedlinje i den anabaptistiske bevegelse, ble han forfulgt av den tysk-romerske keiseren Karl V. Han døde en naturlig død i en alder av 65 år. Mange av de øvrige lederne av døperbevegelsen led derimot martyrdøden.[1] Referanser
Eksterne lenker
|