|
Martin Tranmæl
Martin Olsen Tranmæl (født 27. juni 1879 i Melhus, død 1. juli 1967 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (Ap). Han stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse i første halvdel av 1900-tallet og var Arbeiderpartiets reelle leder i mellomkrigstiden.[3] Bakgrunn   Tranmæl var bondesønn fra gården Tranmælsøien i Melhus i Sør-Trøndelag som den fjerde av seks søsken.[4] Han fikk sin første organisasjonserfaring i avholdsbevegelsen.[5] Han arbeidet som maler og var aktiv i arbeiderbevegelsen fra århundreskiftet. Han oppholdt seg i USA i to perioder, 1900–1902 og 1903–1905.[6] Han begynte å arbeide som journalist i avisa Ny Tid i Trondheim, der han var fast redaktør fra 1913 til 1918. Tranmæl var medlem av landsstyret i partiet fra 1906 til 1918, i sentralstyret fra 1918 til 1963. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av partiets hovedorgan, Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, den nåværende Dagsavisen. Han var også medlem av LO-sekretariatet i det meste av perioden 1920–1946. Fra Komintern til StortingetTranmæl ble landskjent da han sammen med Kyrre Grepp stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den Tredje Internasjonalen (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte Moskvatesene, ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den sosialdemokratiske opposisjonen ut av partiet på grunn av dette, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, med blant andre Olav Oksvik som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da Norges Kommunistiske Parti. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et kommunistisk parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «Tranmælpartiet» og medlemmene som «tranmælitter». På denne tiden ble Tranmæl omtalt som partiets Mussolini, sannsynligvis på grunn av hans evne til å engasjere og samle sine partikamerater.[7] Tranmæl lot seg motvillig innvelge på Stortinget fra Oslo i 1924, og han ønsket heller ikke renominasjon i 1927. DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og i 1930-årene forsvarte Tranmæl i Arbeiderbladet en parlamentarisk og reformistisk politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold. Tranmæl var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem fra 1928 til 1938. Da Carl von Ossietzky den 23. november 1936 ble tildelt Nobels fredspris for 1935 og Carlos Saavedra Lamas prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for Johan Ludwig Mowinckel, som meldte forfall. Som redaktør i Arbeiderbladet argumenterte Tranmæl for lovverk om tvangssterilisering av arvehygieniske grunner.[8] Under andre verdenskrig oppholdt Tranmæl seg i Stockholm, der han arbeidet i LO-sekretariatet. I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte som fortsatt ansatt i Arbeiderbladet fram til 1960-årene og indirekte som sentralstyremedlem fram til 1963. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blitt sterk tilhenger av NATO-medlemskap. Andre partiledere, som Nygaardsvold og Oksvik, var mer skeptiske til dette. Tranmæl var ugift og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil. Se også
Bibliografi
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
