|
Martin Heidegger
  Martin Heidegger (født 26. september 1889 i Meßkirch i Tyskland, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Löwith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault lot seg påvirke av hans tenkning.[klargjør][trenger referanse] BiografiHeidegger ble født inn i en katolsk familie. Hans foreldre var ikke velstående og hadde derfor ikke råd til å sende ham på universitetet, så Heidegger gikk i stedet på et jesuitt-seminar. Her gjorde han det bra, og etter å ha studert teologi ved universitetet i Freiburg i noen år, byttet han til filosofi, som han tok doktorgraden i. Han deltok i første verdenskrig, og 1917–23 var han ansatt ved Freiburg-universitetet som assistent for Edmund Husserl, «fenomenologiens far», som fikk avgjørende betydning for Heideggers tenkning. Karriere i Marburg og deretter FreiburgI 1923 overtok Heidegger professoratet ved det protestantiske universitet i Marburg, der han fikk kolleger som Rudolf Bultmann og blant andre underviste han Hannah Arendt, som han også innledet et seksuelt forhold til. I 1927 utga han sitt hovedverk Væren og tid, og da Husserl ble avsatt det følgende året, overtok Heidegger hans professorat i Freiburg der han tilbrakte resten av sin karriere. Mellom 1945 og 1949 fikk han undervisningsforbud av de allierte som ledd i «avnazifiseringen».[8] I 1951 fikk han emeritus-status på Freiburg og underviste der fast frem til 1958. Han holdt gjesteforelesninger frem til 1967. Den internasjonale berømmelsen hans vokste da eksistensialismen kom på moten i etterkrigstiden. Mange kjente besøkte ham på 1950- og 1960-tallet i hytten hans i Todtnauberg i Schwarzwald. Heidegger tok over som rektor ved Freiberg-universitetet i april 1933, fordi hans sosialdemokratiske forgjenger var oppsagt for å nekte å innføre det da vedtatte antisemittiske regelverket.[9] Som rektor organiserte Heidegger paramilitære leirer, og ba studentene ta avstand fra fornuftens diktat, slik «fornuft» forstås i Vesten. På ham virket moderne teknologi avsjelende og fremmedgjørende. Han gikk ofte kledd som en bonde fra hjemtraktene i Schwarzwald, og foreleste gjerne i knebukser og en tilpasset tyrolerhatt: «Er ikke all blomstring og et hvert ekte arbeid betinget av å være rotfestet i hjemlig jord?» spurte han med tanke på læren om Blut und Boden (= blod og jord). Da hans kjærlighetsforhold til Hannah Arendt var på sitt mest stormfulle på 1920-tallet, anbefalte han henne som lindring å lese bøker av Knut Hamsun.[10] På 1930-tallet overtok Friedrich Hölderlin som Heideggers litterære forbilde.[11] Heidegger har hatt avgjørende betydning for de fleste filosofer innen kontinental filosofi. Blant de mest kjente av Heideggers studenter kan følgende nevnes: Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt, Karl Löwith og Herbert Marcuse, samt Jean-Paul Sartre, Maurice Merleau-Ponty, Jacques Derrida, Giorgio Agamben, Jean-Luc Nancy og Slavoj Žižek. Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses senere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi tydelig. Heidegger og nazismenHeideggers plass i moderne filosofi er omstridt på grunn av hans forhold til den tyske nasjonalsosialismen. Hans støtte til Hitlers maktovertakelse i 1933 og hans politiske engasjement under Det tredje rike har lenge skapt debatt.[12] I etterkrigstiden innrømmet han til sin venn Heinrich Wiegand Petzet at rektoratet og omgangen med nazismen var «hans livs største dumhet».[13] På 1930-tallet så Heidegger nazismen som den eneste politiske bevegelsen som kunne overvinne det han senere skulle kalle nihilismen og teknologiens verdensbilde. Han tilhørte die Märzgefallene («de falne i mars» – dvs. de som meldte seg inn i partiet like etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933, og dermed ble ansett som opportunister).[14] Han sa ved den offentlige seremonien 1. mai 1933, som bekreftet innmeldelsen hans: «Nå gjelder det å vie all vår strid til å erobre de utdannede menns og vitenskapsfolkenes verden til den nye politiske ånd. Det blir ingen enkel seilas. Sieg Heil!»[15] Alt i 1929 hadde Heidegger tatt til orde mot jødisk innflytelse på tysk kultur: «Enten fornyer vi vårt tyske åndelige liv med ekte hjemlige krefter og oppdragere, eller vi kapitulerer én gang for alle overfor voksende judaisering.»[16] Da hans hovedverk Væren og tid kom ut i 1927, var det tilegnet Husserl «i respekt og vennskap, i Schwarzwald». Da det ble gjenopptrykt i 1941, var tilegnelsen på tittelsiden fjernet etter påtrykk fra utgiveren Max Niemeyer,[17] tilegnelsen i en fotnote på side 38 (i 1941-utgaven) forble. Tilegnelsen på tittelsiden er til stede i alle opptrykk etter krigen. Heidegger fastholdt til sin død at forleggeren hadde følt seg presset til å fjerne tilegnelsen.[18] Han hadde store håp for Tyskland etter 1933, men ble etter hvert overbevist om at nazistene ikke var radikale nok i sin respons til den faren nihilismen og teknologien utgjorde. Heideggers avstand fra den offisielle nazistiske ideologien førte til at han var under myndighetenes overvåkning i 1936–37.[19][20] For Heidegger var tysk kultur i kamp mot moderniteten en kamp gjennom tusen år, fra antikkens Hellas til Hitler-Tyskland. Heidegger sa til sin kollega Karl Jaspers at han ønsket den Führer zu führen (= å føre Føreren), det vil si føre ham til den autentiske livserkjennelsen i Heideggers ånd.[21] Han forsøkte å arrangere et møte med Hitler, men det ble aldri noe av. Jaspers forteller i sine erindringer at han spurte Heidegger i 1933 hvordan en mann som Hitler uten dannelse kunne regjere Tyskland. Heidegger svarte: «Kultur er ikke så viktig. Bare se på hans vidunderlige hender.» Jaspers spurte ikke hva Heidegger mente, kanskje han mente at Hitler hadde «pianisthender». Nazismens innerste vesen var å sette estetikk over etikk, så det som ser pent ut, er sant, mens det som ser stygt ut, er tilsvarende usant.[22] Hans og Jaspers’ vennskap endte brått, etter at Heidegger fratok kollegaen hans tro på filosofers moralske godhet, da han avla Jaspers et besøk der han sørget for å være uforskammet mot Jaspers’ jødiske kone.[23] Men etter krigen skal Jaspers-familien ha blitt forsont med Heidegger.[24] Denazifiserings-høringHeidegger ble kalt inn til en denazifiserings-høring. Under høringen vitnet Hannah Arendt for ham, mens Karl Jaspers vitnet imot ham. Fortsatt er det uvisst hvorvidt Arendt på dette tidspunkt var kjent med hans nære forhold til nazismen og antisemittiske holdninger. EttermæleHeidegger døde i 1976 og fikk en tradisjonell katolsk begravelse. Han ligger gravlagt på kirkegården i Meßkirch.[25] Michel Foucault anerkjente Heidegger som en filosof han hadde lest, men som han aldri skrev om.[trenger referanse] I Nils Giljes bokomtale av Svarte hefter skrev han at «Det er altså lite som tyder på at Heidegger forsvarte den mer eller mindre offisielle tyske rasepolitikk», skjønt hans filosofi var rotfestet i jødehat.[26] FilosofiVæren, tid, og DaseinI Heideggers filosofi forsøkes det å sammenføye det som han anser som to fundamentale innsikter: hans observasjon om at i løpet av 2.000 års fortid, så har filosofi forholdt seg til alle vesener som finnes i verden (og verden medregnet), men har glemt å spørre hva Væren i seg selv er. Heidegger trodde at tilstedeværelsen av ting for oss ikke er deres væren, men (at) de blir tolket/oppfattet som utstyr i henhold til et særskilt system av mening og formål. Heidegger hevdet at filosofi og naturvitenskap, siden den greske antikken, hadde redusert ting til deres tilstedeværelse, som var en overfladisk måte å forstå dem på. En vesentlig kilde til denne innsikten var Heideggers lesning av Franz Brentanos avhandling om Aristotle's manifold, der ordet being [being er den engelske oversettelsen, red.anm.], et verk som ledet Heidegger til å spørre hva slags overensstemmelse som ligger bak dette mangfoldet av bruksmåter [engelsk: uses]. Heideggers magnum opus, Væren og Tid, begynner med et sitat fra Plato's Sophist[27] [noe som] indikerer at den vestlige verdens filosofi har neglisjert Væren fordi begrepet ble ansett som selvfølgelig, i stedet for å være verdig å bli stilt spørsmål ved. Heideggers intuisjon om spørsmålet om Væren er dermed et historisk argument, som i hans senere verk blir til hans behandling av begrepet «værens historie», det vil si, historien om glemselen av væren, som ifølge Heidegger krever at filosofien følger sitt fotspor gjennom en produktiv destruksjon [Heidegger-terminologi] av filosofiens historie. Boken Væren og tidHeideggers mest kjente verk er Væren og tid fra 1927. Boken består av den første av tre planlagte deler, hvor de siste to aldri ble utgitt. Boken inneholder en introduksjon, del I «Forberedende fundamentalanalyse av Dasein» og del II «Dasein og temporalitet». I Væren og tid tar Heidegger for seg å legge til rette for muligheten for å stille «spørsmålet om væren» og å «destruere» den vestlige filosofihistorien. Ifølge Heidegger har hele den vestlige filosofihistorien oversett spørsmålet om væren til fordel for spørsmålet om det værendes væren. For å kunne stille spørsmålet om væren hevder Heidegger at det først er nødvendig å klargjøre spørsmålsstillerens fundamentale ontologiske status. Væren og tid er således en eksistensialanalyse av menneskets væremåte. DaseinSiden René Descartes har mennesket blitt forstått som subjekt. Ifølge Heidegger er Descartes’ bestemmelse av det menneskelige subjekt som res cogitans (tenkende ting), i motsetning til objekter («res extensa», utstrakte ting), derivert fra en mer fundamental væremåte som han kaller Dasein (der-væren). Dasein er bestemt som det værende for hvilket dets egen væren angår det selv. Endring av retning – «Kehre» (sving) – i filosofien hansEn utvikling i Heideggers verk fra 1930, og i økende grad etablert tidlig på 1940-tallet,[28] synes for mange kommentatorer (e.g. William J. Richardson[29]) å representere et fokusskifte, om ikke en større endring i hans filosofiske ståsted, som er kjent som «svingen» (die Kehre).[30][bør utdypes] Publisering (posthumt) av dagboken Svarte hefterEtter krigen skrev han i en dagbok (publisert i 2015 som en del av samlede verker i tysk utgave) at den allierte okkupasjonen av Tyskland var en større forbrytelse enn «‘gasskamrenes’ redsler» (Heideggers anførslelstegn på ordet gasskamrenes).[31][32] Heideggers Svarte Hefter, skrevet mellom 1931 og 1941, og første gang utgitt i 2014, inneholder en del antisemittiske uttalelser og har ført til re-evaluering av Heideggers forhold til nazismen.[33] Nils Gilje hevder at Heideggers dagbøker fra slutten av 1930-tallet viser at Heideggers filosofi var rotfestet i jødehat. Heidegger mente at tysk kultur var infisert av en skremmende «Verjudung» (jødifisering).[trenger referanse] BibliografiSamlede verker -Gesamtausgabe - på tyskHeideggers samlede verker (på tysk) har (pr. 2015) kommet ut i 97 av 102 planlagte bind.[26] Gesamtausgabe er delt inn i fire serier: I. Publiserte verk, 1910–1976 II. Lecture courses, 1919–1944
III. Upublisert stoff, forelesninger, og notater IV. Notater og opptak
Kritikk av Gesamtausgabe har også avstedkommet negativ kritikk, blant annet fra Theodore Kisiel i 1995 i en artikkel i Philosophy Today.[34] Litteratur
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
.jpg)
